Hva kan vi gjøre for Israel?

Temaet er hva vi kan gjøre for Israel. Jeg må grunngi det også. Noe vil gå på politikk og noe på teologi.

Mandag 2. desember hadde vi i MIFF Stavanger gleden av å ha Karl Johan Hallaråker, generalsekretær i Indremisjonsforbundet og profilert Israel-venn, på besøk. Han talte på et nydelig nynorsk. Det er såpass uvant for referenten at han valgte å skrive dette referatet på bokmål.

Alle som skal tale, uansett tema, bør grunngi opplegget sitt. Jeg kommer til å berøre en del praktiske spørsmål, og noen teologiske poeng, både ut fra Bibelen og Islam. Jeg beveger meg også litt på det åndelige plan.

Utgangspunkt
Av min professor i religonsfilosofi, Nome, lærte jeg aksiomkritikk, å se på de forutsetningene man har for ulike konklusjoner og standpunkter, å gjøre greie for sitt eget utgangspunkt.

Mitt utgangspunkt er, slik det er naturlig for meg, i Bibelen. Det er et bibelord som fanget meg opp som ung, og som jeg aldri blir ferdig med. Det står i 1Mos 12:2: ”Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.” Det fanget min interesse som ung teologistudent. Jeg har vært opptatt av å følge det ordet. Jeg har hørt noen si at det var gammeltestamentlig og ikke aktuelt i dag. Men jeg mener at dersom det finnes et bibelsted som ikke er relevant lenger, må jeg kunne finne et sted i Bibelen som opphever det. Jeg har lest Bibelen fra 1. Mosebok til Åpenbaringsboka, og ikke funnet noe bibelord som har opphevet dette utsagnet. Det er noe jeg ikke kommer forbi. Det er mitt aksiomatiske utgangspunkt.

Det har gitt meg frimodighet som teolog og kristen leder, åndelig. Men det har også gitt meg frimodighet til å tale om Israel-spørsmålet i sekulære sammenhenger, innenfor det politiske. Så langt jeg kan bedømme, er det ikke et avgrenset, åndelig spørsmål. Det har også relasjoner til samfunnsmessige og sekulære sider. Vi har et skjebnefellesskap med det jødiske folk, alle som en, enten vi liker det eller ikke. Det bør vi ta på alvor, og ta ad notam.
Med det utgangspunktet vil jeg forsøke å besvare hva vi kan gjøre i vårt Israel-engasjement.

Søke kunnskap
Vi bør være opptatt av å søke sann og sunn kunnskap. Det er viktig når vi skal være meningsberettiget og nå fram i den vide verden. Jeg har lagt merke til at Israel-venner ofte blir stigmatiserte som kunnskapsløse fanatikere og fundamentalister. Min erfaring etter å ha møtt mange av denne sorten, er at det er kunnskapsrike og innsiktsfulle mennesker som er flinke til å nyansere og være saklige. Men vi skal stadig ha det som utfordring å søke kunnskap. Det er fint at det er ulike grupper som støtter Israel. Det er fint at noen har Internett-sider og kunnskapsformidling om Israel.

Det finnes mange bøker. Det er fint at det blir synliggjort på Internett. Jeg vil nevne Mediekampen om Israel av Odd Sverre Hove. Norge i dag har utgitt Svar. Fra Lunde har vi Kampen om Jerusalem, av en tysk teolog og journalist, Johannes Gerloff. Også andre forlag, bl. a. Rex, har mange bøker om dette. Jan Otto Johansens bøker om antisemittismen er fine.

Jeg oppmuntrer til å studere disse spørsmålene og ikke la seg fange inn av ensidig propaganda fra visse hold.

Poenget med dette er at vi har ingen grunn til å skjems, vi som er Israel-venner og engasjert i dette. Det finnes mye kunnskap å hente. Vi kan frimodig stille opp i det åpne rommet. Det er ingen grunn til å gå og se ned og være falskt ydmyke. Vi har dekning for det vi sier.

Fokus på media
Det er viktig at vi også har fokus på media, og avsløre mye av den mediakrigen som er på dette området i dag. I vår tid, i TV-tida, er TV et medium som klart kan brukes til mye positivt. Men TV er også et medium som er veldig lett til å manipulere gjennom. Bilder gir mulighet til å assosiere og fange oppmerksomheten. Det vi ser, er vi vant til å tro er sant. Men det er ikke alltid.

De som er vant med å kjempe for en sak, er opptatt av hva slags bilde folk har på netthinnene.

Jeg har bakgrunn fra organisasjonen Livsrett og menneskeverd, som kjemper det ufødte liv. På 70-tallet stod kampen om hva slags bilde folk hadde. Bildet våre motstandre fikk fram var av noen gamle, flintskalla leger og ei stakkars ung, gravid jente på den andre siden av bordet. Og så satt legene og bestemte over hennes liv og skjebne. Hvem vil du støtte: De gamle, flintskalla menn eller den unge, ugifte kvinna. – Det er jo ikke så vanskelig dersom det er valget. Vi ønsket å vise sannheten om det ufødte liv. Men det var vanskelig å slippe til.
Når det gjelder Mediafokuset på Israel og Midtøsten, er det nettopp denne TV-krigen, hvilket bilde folk skal ha, som er veldig sentralt. Vi må ikke la oss fange inn av det vi ser.

”Hvilken kommentar har du til det du ser her?” Det ble presentert noe som skulle være fakta. Sannheten var at det en så, var ikke hele sannheten. I Odd Sverre Hoves bok og dokumentasjon har han gitt oss mange eksempler på det. Hans første eksempel er den amerikanske jødestudenten som var i Israel. Han tok drosje i Jerusalem. Det var den jødiske nyttårsaften. Han kom inn i arabiske områder, og ble angrepet av palestinske ungdommer. Forskjellen mellom Grossman og de andre i drosjen var at han var svaksynt. Han mistet også linsene sine. Han ble nedslått og skamslått. Men han fikk rope ut kraftig, slik at angriperne trakk seg til side. Og jødiske politimenn kom til stedet. En politimann ropte ut og løftet politi-kølla. Så står det i New York Times: Israelsk politimann og palestiner på Tempelfjellet. Så brutale er de. Men faren til denne gutten kjente igjen bildet av sønnen. Det var en jødisk gutt som ble berget.
Vær på vakt på det du ser! Det du ser, er ikke alltid sannheten, slik en kunne tro. Det finnes også mange andre slike eksempler.

Vi husker i Betlehem, det ble sagt at Israel drepte både prester og nonner ”som var i bønn”. Det er et ganske sterkt budskap. Brutal framferd overfor folk som er på bønnemøte! – Når mediene kommer med tilbakemelding, skjer det ofte slik vi leser med små skrift bak på forsikringsbrev, om hvor forsikringen ikke gjelder. Derfor er det viktig for meg å sette fokus på dette: Tro ikke alt som du ser, hører eller leser. Dette er også en mediakrig som er ganske formidabel. Derfor må vi være opptatt av at sannheten kommer fram.

Det har vært mye snakk om barn og om sykebiler. Det er sterke inntrykk. Balansen mellom David og Goliat. Det gis inntrykk av spontane barneopptrinn. Og av at Israel stanser sykebiler. – Det finnes ganske god dokumentasjon på at dette er velregissert og velorganisert i denne kampen. Det er så regissert at barna blir organisert, hentet fra skoler og andre sammenhenger. Og likeså at sykebiler bytter mellom barn og steiner. Det er ikke rart at Israel er på vakt.

Et palestinsk angrep kan starte med snikskyting, fortsette med steinkastende barn, og innimellom skarpladde angrepsvåpen. Vi må derfor være ekstra på vakt på dette området.

Vær på vakt mot antisemittismen
Hva kan vi gjøre? Vær på vakt og vær aktiv i kampen mot antisemittismen. Jeg vil sitere min gode venn i Verdikommisjonen, Julius Paltiel, som sa det mange ganger: ”En ting er den åpne antisemittismen. Men det er vanskeligst å forholde seg til det skjulte.”
En vanlig kommentar er at jødene er problematiske, ”men jeg mener ikke deg, altså”.

Jeg nevnte bøkene til Jan Otto Johansen. Det er skremmende å lese hvordan antisemittismen har bosted i mange land. De får skylden for sult, bl. a.

Men Norge skal gå ydmykt fram på dette området. I vårt land og vårt folk vet vi at antisemittismen har vært sterk. En bok kom på Hermon Forlag, skrevet av Vebjørn Selbekk: Antisemittisme på norsk.
Det var to grunner til at Eidsvollsmennene fikk inn i paragraf 2 i Grunnloven at jødene ikke har adgang til Norge: Den første var at det var farlig å slippe jødeneinn , for de ble lett så mange. Den andre grunnen var at jødene var av en ringere kvalitet, hadde lavere menneskeverd enn oss. Det ville bli en skade på den norske folkesjelen å slippe dem inn. – Dette er tankegodset hos de norske Eidsvollsmennene som vi hyller, for så vidt med rette, hver 17. mai. Det er et bevis på at det ikke alltid er de eldste som har rett. Gamle Wergeland støttet flertallet. Men sønnen, Henrik, hadde heldigvis bedre vett. Men skampletten ble ikke borte før i 1851, 7 år etter Henrik Wergelands død.

Jeg er blitt grepet det siste året av kontakten med jøder i Norge som er engstelige og redde fordi de kjenner dette på kroppen. Derfor skal vi stå frimodig fram i kampen mot antisemittismen både i vårt eget folk og i verden ellers.

Delta i det offentlige rom
Delta frimodig i det offentlige rom. Vi har ulike kanaler. Jeg vil oppmuntre til å være frimodig og stå fram i det offentlige rom: Samtalen i nabolaget, familien, arbeidsplassen, lokalmedia, og ellers der vi har anledning. I det offentlige rommet vil jeg særlig nevne skolen og undervisningsinstitusjoner. Vi må kunne stille spørsmål til skolen om hvordan dette temaet blir undervist. Skolen har lett for å bygge på det mediaskapte bildet: Israel er den sterke, angripende part. Det er all grunn til å stille skolen til regnskap og spørre hva de underviser. Det går også an å tilby skolen litteratur slik at de ikke uten videre kan leve i uvitenhet om dette. Formidle tips om personer. Julius Paltiel og andre ressurspersoner kan ikke møtes med bare kalde skuldre.

Det er viktig at våre barn og unge får sann kunnskap, og får hjelp mot antisemittismen.

Politikere
I det offentlige rom er det viktig å holde fokus på politikerne og det politiske miljøet. Vi skal være sanne demokrater som nytter oss av stemmerett og gir klar melding om hvordan vi vurderer disse spørsmålene. Lederne må vite at vi følger med.

De står overfor mange vanskelige avgjørelser og veikryss. Men det er all grunn til å ha søkelys på dem og det de står for og gjør. Jeg har kritisert også nåværende regjering og nåværende statsminister fordi de i altfor liten grad har vært kritiske overfor mediekampanjen mot Israel.

Oslo-avtalen
Oslo-avtalen: Den første tida var jeg litt fascinert, ikke minst over at Norge kom på verdenskartet. Jeg tenkte at det kanskje kommer noe godt utav det. Nå ser jeg ikke stort på avtalen. For i den ligger det at PLO skulle anerkjenne Israel. Det var en forutsetning. Men i de palestinske områdene er Israel fremdeles ikke på kartet. Arabiske barn blir opplært til at det er et zionistregime som skal jages på sjøen.

Selvmordsbombere er ikke fanatikere utenom systemet i det palestinske området, men det er intelligent ungdom som bevisst ser dette som en del av propagandaen, kombinert med et religiøst og politisk tilsnitt. Tar vi ikke det på alvor, er vi blinde for noe av virkeligheten. – Ikke en gang premisset om å anerkjenne Israel har de tatt konsekvensen av.

Personer
Vi skal se politikerne rett i øynene og konfrontere dem med denne typen spørsmål.

En av de store er jo Kåre Willoch. Mange har respekt for ham. Men på dette området vil jeg si at det som er tankekorset mitt på dette feltet, er at han snakker om respekt for de ulike FN-resolusjoner, men hopper galant over den viktigste, nemlig at FN vedtok å opprette staten. Han sier åpent at det ikke skulle vært gjort. I november 1947 ble en jødisk og en arabisk stat vedtatt. Bare Israel godtok det. Araberne kjempet mot hele tiden.

Utgangspunktet er at hvis en vil ta FN-systemet på alvor, må en særlig ta det utgangspunktet på alvor. Er det noen som har hatt respekt for det, er det israelerne.

Stemmeretten
Jeg vil bruke min demokratiske rett slik at Israel-spørsmålet er et viktig kriterium for hvilket parti jeg vil gi min stemme. Vi kan ikke drive kirketukt på hvilket parti folk tilhører. Men la Israel-spørsmålet være et viktig kriterium.

Israelske varer
Det neste poenget: Knytt vennskapsbånd med jøder, reis til Israel og kjøp israelske varer.

Gerd Liv Valla i LO holdt sin første store tale bl. a. om å boikotte israelske varer, og LO stilte opp og sperret m.m. – Jeg skal ikke påstå at LO-lederen er antismitt. Men slike utspill gir grobunn for det, og gir andre frimodighet til å bli det. Vi bør stille handelskjeder til ansvar og etterspørre israelske varer. Still handelskjeder slike spørsmål. La oss ikke tie det i hel. Spør etter israelske varer.

Turismen fra Skandinavia og Europa har gått kraftig ned. En kristen forkynner sa: ”Her forkynner vi at vi er i Guds hender, og så våger vi ikke å reise til Israel.” Vi trenger frimodighet, også på dette området.
Islam

Det trengs en oppvåkning i det norske folket omkring Islam. Jeg vil gjerne presisere følgende: Det er viktig at vi har klart for oss å skille mellom Islam som religion, muslimske ledere og muslimer generelt, og likeså har respekt for religionsfrihet. Jeg har for eksempel ment at muslimene har samme rett som andre til å ha egne skoler, selv om jeg egentlig ikke ønsker muslimske skoler. Vi skal ikke være anti-palestinske.

Men det er en utrolig naivitet i norske medier og samfunnet generelt. Islam er ikke en religion som andre. En moské er ikke som en kirke eller et bedehus. Islam er en religion som blander sammen politikk og religion.

Islam deler verden inn i fredens rom og krigens rom. Vi kjenner jihad og sharia. En skal bruke makt, også militær, for å gjennomføre åndelige saker. For eksempel denne kvinnen i Nigeria som skal kunne steines fordi hun har fått barn utenfor ekteskapet. – Å få barn utenfor ekteskapet er synd også etter Bibelen. Men det er ikke jeg som skal utføre dommen, det er Guds sak. Vi bør heller stille opp og være glad for at de ikke tar abort.

Taqija: En muslim kan inngå en avtale med vantro, men den kan alltid forstås som en midlertidig avtale. Når Arafat omtaler Oslo-avtalen, bruker han det ordet blant sine egne. Dette er altfor lite framme i Norge.

Israel som demokrati
Stå vakt om Israel.
Israel som demokrati. For meg er det fint at Israels venner er ulike, både innenfor kristne sammenhenger, men også på politisk og sekulært hold. For meg er det viktig at vi er positive til og oppmuntrer et slikt bredt engasjement.

Vi må respektere Israels demokrati. Også innenfor Israel er det ulike partimessige innfallsvinkler og vurderinger. Jeg er betenkt hvis norske Israel-venner automatisk støtter ytre høyre i Israel. Vi må godta at vi kan se ting ulikt. – Media forsøker å skape det bildet av norske Israel-venner at vi er på ytterste høyre i Israel.

Sharon har støtte ikke bare fra Likud-sida. Også sterke krefter på venstresiden har stilt seg bak offisiell israelsk politikk. Ha respekt for Israel som demokrati, og vær glad for ulikt politisk hold støtter Israel.

Israel gjør feil
Jeg trenger ikke nødvendigvis forsvare alt Israel regjering eller hær gjør. Jeg er veldig på vakt mot å bli manipulert av media. Men prinsipielt skal lederne i Israel prøves på det samme rettferdighetskravet som andre. Guds Ord taler hardt også til Israel.

Teologi
Siden jeg er generalsekretær i en kristen organisasjon, vil jeg til slutt si litt om teologien:

Stå vakt om Guds løfter til Israel. Noe av den sterkeste grobunn for antisemittismen kommer, ikke fra Islam, men fra den kristne kirken. I århundrer var jødene jaget og fritt vilt fordi ”de drepte Jesus”. Og oppfatningen var erstatningsteologien: Jødenes plass i Guds frelsesplan var avsluttet med Jesus og at den kristne menigheten ble dannet.

Antisemittismen har hatt støtte fra erstatningsteologien, dessverre. Vi må stå vakt om løftene til Israel!

Da Golda Meir tok imot en gammel jøde fra Jemen på flyplassen i Lod, spurte hun ham om det ikke var rart for ham å komme med fly, som jødene i Jemen ikke hadde sett tidligere. Han svarte at det hadde jødene visst hele tiden. Det står hos profeten Jesaja (60:8): ”Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag?”
Som kristen vil jeg oppmuntre både til misjon overfor jøder og holde fast på frelsesløftet. Men det er viktig å legge til noe. Det har jeg ikke minst erfart i møtet med jøder: Etter min mening kan en samarbeide på tvers av livssyn, også med jødiske miljøer, både i Norge og utover. I den sammenhengen vil det være unaturlig å benytte samarbeide til å drive misjon. Da utnytter vi at jødene trenger oss som venner. Vi må være nidkjære med skjønnsomhet.

Reaksjoner fra salen
Etter foredraget var det reaksjoner fra salen. Møtelederen sa at hun var glad for at foredraget var vinklet så positivt, på det vi kan gjøre. Det er så mye som kunne ta makten fra oss.

En tilhører reiste spørsmål om fred er mulig. Hallaråker svarte at det står i Bibelen at vi skal be om fred for Jerusalem (Salme 122:6). Gud styrer verden. Jeg tror at vi skal arbeide seriøst også på det politiske planet.

Det var spørsmål om hva erstatningsteologien går ut på. Hallaråker svarte at det er den grunnforståelsen at Israel hadde sin misjon fram til Jesus og den kristne menighet. Deretter overfører en løftene Israel fikk til menigheten, den kristne kirken. Dette synet har preget mye teologi, ikke minst konservativ, opp gjennom årene.

Øyvind Andersen forteller at han var på forelesning hos professor Ole Hallesby. Hallesby ble spurt om jødene noen gang får tilbake sitt land. Han svarte: ”Nei, mine kjære studenter, det vil dere aldri oppleve.” Men han fikk selv oppleve at det skjedde. Det går an å snu.

Jerusalem
Et spørsmål Hallaråker av tidshensyn hoppet over, var Jerusalem. Vi må stå frimodig fram for Jerusalem som Israels hovedstad. Det har vært hovedstad for jødene fra Davids tid, og ikke for noen andre.
Arafat benektet overfor president Clinton at det noen gang har vært et tempel i Jerusalem. Clinton ble meget sint.

Det kalles ikke Moskefjellet eller Kirkefjellet, men Tempelfjellet. Jesus sa at Jerusalem skulle ligge nedtrådt inntil hedningens tid er forbi [Luk 21:24]. En gang skal hedningenes tid være forbi, inklusive tiden for de to moskeene. Det vil skje i Guds tid. Men det er ikke vi som skal gjøre det.

Vi må legge vinn på saklighet. Det er en styrke. Vi trenger ikke å skjemmes over vårt syn. Vi trenger ikke gjøre som i den gamle predikanthistorien: ”Argumentet er svakt, hev stemmen.” For våre argumenter er ikke svake. Jeg har gjort mange ulike erfaringer det siste året.

FN-resolusjon 242 (som man kan finne på MIFFs internettside) krever at Israel skal trekke seg tilbake fra ”okkuperte områder”, ikke nødvendigvis fra alle områdene. Israel har ikke innlemmet disse områdene i sin egen stat, men administrerer dem.

En i salen spurte om muslimenes Allah og den kristne Gud er den samme. Hallaråker svarte at språklig sett er ordet Allah brukt om Gud eldre enn Islam, det var det ordet som ble brukt om Gud i bibeloversettelser også før Islam ble til. Men teologisk er det stor forskjell på gudsoppfatningen i de to religionene, særlig oppfatningen av Jesus som Guds Sønn – noe Islam ikke kan godta.

Til slutt: Stå frimodig på for Israel i deres egne sammenhenger. Men det er også fint med noen felles møteplasser. Det er viktig med fellesnevnere, hvor Israel-venner fra ulike miljøer møtes og samarbeider. Vi kan engasjere oss både politisk og åndelig.

 

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkelArafat får ikke dra til Betlehem i julen
Neste artikkelEndres ikke, sier finansminister
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise