«Kjøp av stemmer»
Det siste året har det vært en sterk vekst i medlemstallet i Likud. Veksten begynte med at tilhengere av Benjamin Netanyahu brakte et stort antall nye medlemmer inn fra bosettermiljøet, fra ytre høyre. Det førte til at tilhengere av Ariel Sharon fikk brakt inn et stort antall mer sentrumsorienterte medlemmer. Og som ledervalget viste, var det Sharons folk som lyktes best. (Det gjaldt selvsagt også først og fremst i å overbevise gamle medlemmer.)
Under primærvalget, hvor alle parti-medlemmene hadde stemmerett på valget av kandidater til Knesset, var det en del uventede resultater. Noen av kandidatene hadde liten eller ingen politisk erfaring. Det har vært sterke antydninger om at stemmer ble kjøpt og solgt, og at noen dermed sikret seg kandidatplass på tvilsom måte. Det har vært hevdet at noen av kandidatene i Likud representerer den organiserte kriminaliteten i Israel, som på den måten vil ha en fot innenfor makten.
En del saker blir etterforsket av politiet. Ariel Sharon har sagt at dersom det blir bevist at noen har brukt ulovlige metoder til å komme inn i Knesset, vil de bli ekskludert fra Likud.
Det er også rykter om tilsvarende saker i Arbeiderpartiet. Men dels har disse sakene fått mindre oppmerksomhet, dels er de antakelig av mindre omfang.
«Avsløring av lån»
Skandalene under primærvalgene førte til en betydelig nedgang for Likud på meningsmålingene. Men skikkelig fart på nedturen ble det først da venstresidens avis, Ha’aretz, kunne fortelle at Ariel Sharons sønner hadde tatt opp et ulovlig lån i Sør-Afrika. Det nye var at skandalene rammet statsministeren selv. Det førte til svekket tillit og fall på meningsmålingene. En meningsmåling viste at Likud var nesten like lite som Arbeiderpartiet. (I Israel er det mange partier, så Arbeiderpartiet tjente ikke så mye på at Likud gikk tilbake.)
Tatt av luften
Statsminister Ariel Sharon innkalte til pressekonferanse for å forklare seg. Under pressekonferansen kom han med sterk kritikk mot Arbeiderpartiet.
Her må vi nevne at i israelsk lov er det en regel om at etermediene ikke har lov til å drive valgpropaganda de siste 60 dagene før et valg. Tankegangen er at bestemte valgsendinger skal sikre at det blir en rettferdig fordeling mellom partiene. – Siden venstresiden har total dominans i mediene, har det ved tidligere valg ført til framgang for høyresiden i løpet av valgkampen, siden høyre-partiene fikk slippe til noenlunde på like fot.
Under pressekonferansen skulle altså Sharon forklare «lånesaken». I tillegg til de forklaringene nyttet han altså også anledningen til å komme med sterk kritikk av Arbeiderpartiet. Det førte til at Mishael Cheshin tok sendingen av lufta, altså rett og slett slo av intervjuet midt i en setning. Cheshin er medlem av valgkommisjonen, som skal sørge for at alt ved valget går etter loven.
Sterk reaksjon blant velgerne
At landets statsminister ble hindret av en representant for venstresiden i å forklare seg, førte til sterke reaksjoner blant velgerne. Det gjorde ikke saken bedre at Likud kan legge fram videoklipp som viser at regelen om «valgpropaganda» er brutt av venstresiden mange ganger – uten at noen griper inn.
«Rettsvesenet fungerer politisk»
I store deler av den israelske befolkningen er det en etablert sannhet at rettsvesenet i alminnelighet og Høyesterett i særdeleshet representerer venstresiden og opptrer politisk i mange saker. Politikere fra høyresiden blir behandlet langt strengere enn politikere fra venstresiden. Det er mange eksempler på at politikere på høyresiden har vært anklaget og til dels tiltalt for alle slags lovbrudd, og så blir de frifunnet av retten til slutt.
Episoden med å slå av TV-sendingen bekrefter dette i mange israeleres øyne. Sharon ble forvandlet fra skurk til offer. Det førte til en sterk økning i oppslutningen om Likud på meningsmålingene i dagene etterpå.
Sharons forklaring
Ifølge Sharons folk har det ikke skjedd noe ulovlig i det hele tatt i «lånesaken». En lederartikkel i Jerusalem Post 14. januar gir denne oppsummeringen:
Saken går tilbake til valget i begynnelsen av 2001, da Ariel Sharon fra Likud vant stort over Ehud Barak fra Arbeiderpartiet. Etter valget undersøkte riksrevisjonen hvordan partiene hadde finansiert sin valgkamp. Valgloven setter nemlig begrensninger for hvor store gaver partier kan motta fra ulike typer givere. Den kom fram til at Likud og Sharon hadde brutt loven på en del punkter ved å ta imot for store gaver. Men Arbeiderpartiet og Ehud Barak hadde brutt loven i mye større omfang og mer systematisk.
Ehud Barak og Arbeiderpartiet har ikke tilbudt seg å betale tilbake noe, men rettsvesenet har bare dysset dette ned. (Mange i Israel vil tilføye «selvsagt» etter en slik opplysning.) Ariel Sharon derimot tilbød seg å betale tilbake de ulovlige gavene av egne penger.
Men han hadde ikke så mye penger kontant. Hans sønn Gilad ordnet derfor med et lån fra Bank Leumi, en israelsk bank, til høy lånerente.
To måneder etter ble lånet refinansiert ved at han i stedet opptok et lån hos en sør-afrikansk forretningsmann, Cyril Kern, til en lavere rente (3 %). Lånet fra Kern ble rapportert på vanlig måte til sentralbanken og til skattemyndighetene.
Kern og Sharon kjempet sammen under «Uavhengighetskrigen» i 1948 og har vært venner hele tiden siden. Nå i desember (før Ha’aretz «avslørte» saken) ble lånet betalt tilbake, etter at Sharon-familien hadde tatt opp et nytt lån i en israelsk bank. Jerusalem Post mener at saken viser at mediene og riksadvokatens kontor (som lekket saken) er problemet.
Folks konklusjon
Mange er tilbøyelige til å mene at det Sharon måtte ha gjort galt, er mindre enn det Arbeiderpartiets folk har gjort. Det hører med i bildet at Isaac Herzog, som ifølge riksrevisjonen var den sentrale personen i ulovlighetene i Baraks valgkamp i 2001, er satt opp som kandidat høyt oppe på Arbeiderpartiets liste ved dette valget, uten at rettsvesenet bryr seg noe om det. Og, igjen: En stor del av israelerne vil si «selvsagt».
a href=»https://miff.no/nyheter/2002/11/14PLOHarIkkeOppgittRetten.htm»>
