I sitt hovedkvarter i Ramallah har Arafat lenge ventet på at noen arabisk leder skulle ringe til ham. Men ingen har ringt. Den fremste arabiske personen som har besøkt ham de siste månedene, var Omer Suleiman, den egyptiske etterretningsministeren. Det besøket endte med krangel.
Det er slutt på den tida da Arafat og hans organisasjoner kontrollerte alt. Egypt inviterer lederne i de radikale organisasjonene. Storbritannia inviterer offisielle, palestinske ledere, men Israel nekter dem utreise. En og annen leder av Arafats grupper besøker av og til Jordan. Ellers er det helt stille fra Arafats hovedkvarter i Ramallah.
Det er ikke lenger tabu i de palestinske områdene å drøfte hvem som skal etterfølge Arafat. Den muslimske organisasjonen Hamas vil stille en egen kandidat ved valgene som en dag skal holdes. Mustafa Barghouti, Abu Ala, Abu Mazen og andre kandidater blir drøftet åpent i arabisk presse, i hvert fall utenfor de palestinske områdene.
På overflaten er dette en stor suksess fra Sharon, som erklærte Arafat «irrelevant» mens verden ellers syntes at han ikke var det. Men det har også gått slik venstresiden i Israel sa: Det har gitt Hamas og andre islamske organisasjoner mer innflytelse. Og det svekker troverdigheten når Israel gir Arafat skylden for alt som skjer.
Irak-situasjonen, som antakelig vil fortsette å ta stor oppmerksomhet også etter en eventuell krig, gjør at konflikten mellom Israel og palestinerne trolig vil få mindre oppmerksomhet, omtrent slik konflikten mellom Russland og Tsjetsjenia, mellom India og Pakistan og i Afghanistan får. Kanskje vil til og med konflikten på Kypros bli betraktet som viktigere.
Resultatet er at også Sharon har gjort seg selv nokså irrelevant. Både palestinerne og israelerne venter at et relevant lederskap skal oppstå.
Fritt etter en artikkel av Zvi Bar’el i Ha’aretz 14. januar 2003. Ha’aretz representerer venstresiden i Israel.
a href=»https://miff.no/nyheter/2002/11/14PLOHarIkkeOppgittRetten.htm»>
