Bevisstgjøring av de sovjetiske jødene

Fra staten Israel ble opprettet i 1948 og fram til seksdagerskrigen i 1967 hadde jødenes stat diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen. I begynnelsen var kommunistene vennlige mot Israel. Men etter hvert skar det seg, og tonen ble mer fiendtlig. Noen israelere med kommunistiske tilbøyeligheter forsøkte å utvikle og utvide samarbeidet mellom Israel og Sovjetunionen. Men det ble ikke så mye utav det. Grunnen fikk en israeler høre en dag han snakket med den sovjetiske ambassadøren i Tel Aviv. Ambassadøren sa at han hadde all mulig sympati for israelerne. "Men du forstår," sa han, "at våre eksperter har funnet ut at Israel kommer til å bli utslettet av araberne. Derfor vil vi ikke satse på dere. Vi satser ikke på tapere." Israeleren ble helt forskrekket. "Hva skal vi gjøre da?" sa han. "Dere får be en bønn," sa den sovjetiske ambassadøren. Dette er et russisk uttrykk som først og fremst betyr at nå er det like før en skal dø. Da ble israeleren sint, og sa til ambassadøren: "Ja, vi skal be. Vi skal rope til Den allmektige til Kremls murer sprekker." Og slik gikk det. Det var Sovjetunionen som stod bak seksdagerskrigen i 1967, ved å komme med falske beskyldninger om at Israel bygget opp til en krig mot Syria. Til tross for at Israel stilte grenseområdet åpent for alle journalister og diplomater som ville komme og se at beskyldningene var falske, valgte araberne å late som om de trodde på dem. Dermed oppstod en situasjon som måtte eksplodere i krig. Det skjedde 5. juni 1967. I løpet av seks dager smadret Israel hærene til Egypt, Jordan og Syria. Før seksdagerskrigen var de fleste jødene ikke særlig bevisst på sin nasjonalitet og religion. Men før denne krigen kjørte det sovjetiske propaganda-apparatet voldsomt ut, ikke bare mot Israel, men mot jøder generelt. Det førte til at jødene ble mye mer oppmerksomme på sin identitet. Da så krigen kom, med Israels knusende seier, ble det en mektig opptur for de sovjetiske jødene. Russere flest respekterer styrke, og for første gang kunne de russiske jødene se sine naboer i øynene med løftet hode. Det førte til at mange av dem begynte å lytte til sendinger på russisk på Israels radio. Vestlige kurerer smuglet litteratur inn til jødene. En sterk, jødisk bevissthet vokste fram hos en del jøder. I Sovjetunionen var det mange jøder. Ingen visste eller vet hvor mange, for det har vært vanlig at de jødene som kunne, fikk forandret sin registrerte nasjonalitet til noe annet. Dessuten er det ikke entydig hvem som skal regnes som jøde. Men det var vel ett eller annet mellom 2 og 4 millioner jøder. Deres uoffisielle leder het Anatoly Sharansky. Han krevde å få reise til Israel. Men det var et farlig krav. For den sovjetiske staten var bygd på myter om at den var toppen på alt, og at bare noen få syke sinn kunne ønske seg vekk fra arbeiderparadiset og til de vestlige klassesamfunnenes tyranniske undertrykkelse. Det at først noen få jøder, og siden mange andre, åpent sa at de ønsket å forlate det sovjetiske systemet, og var villig til å gå i fengsel for sin rett til å reise, bidro i sterk grad til å sprenge mytene og knuse kommunismen. Kommunismen var bygd på myter, illusjoner og løgner - offisielt var alt i orden og såre vel. Jødene kom med sannheten. Ikke bare de, men de stod i fremste linje. I dag [1995] har Anatolij Sharansky skiftet fornavn. Han heter nå Nathan Sharansky. Han planlegger å stifte en nytt politisk parti i Israel, og mange tror at partiet vil få stor innflytelse. [Nå i februar 2003 blir dette partiet, Yisrael B'Aliyah, slått sammen med Likud-partiet.] Hensikten skal være å legge forholdene i Israel enda bedre til rette for innvandrere, slik at også resten av jødene i Russland og andre steder føler seg fristet til å flytte til Israel. Ingen vet når dørene i Russland blir stengt igjen, slik at ingen kan komme ut. Og antisemittismen - jødehatet - er sterkt der. Derfor gjelder det å få flest mulig ut så fort som mulig. Men mange kvir seg. Omstillingsproblemene i Israel er store. Og fremdeles er det mange høyt utdannede innvandrere som har jobb med å sope, kjøre en heis opp og ned eller andre yrker de er sterkt overkvalifisert for. [Dette er det siden blitt mindre og mindre av.] Sett utenfra er Israels innvandringspolitikk en stor suksess, og Norge bør ha mye å lære. Først og fremst klarer israelerne å få innvandrerne i arbeid. Om de kanskje først må ta noe som ikke passer så godt, får de vær-så-god ta den jobben. Så kan de søke videre, mens de jobber, på noe som passer bedre. Det viser seg da at etter hvert kommer flere og flere over i jobber de trives med. Ikke minst har Israel hatt en kjempevekst i høyteknologi-bedrifter av mange slag. Over 60 % av Israels produksjon kommer i dag [1995] fra høyteknologi-bedrifter. Israel moderniserer fly, lager tomografer til sykehusene, lager skoleprogrammer til barn i Tyrkia, eksporterer maneter som delikatesser til Østen, legger opp telesystemet i Indre Mongolia, leverer kommunikasjons-systemer til den nye flyplassen i Hongkong - for å ta noen få meldinger fra de siste ukene. Israels økonomi har økt med 6-8 % i året siden innvandringen begynte for alvor i 1989. Det skyldes aller mest at det har lykkes å få innvandrerne på banen, at de bidrar med ideer, oppfinnelser og kvalifisert arbeid. [De siste årene har økonomien vært i stagnasjon, kanskje først og fremst på grunn av krigen mot palestinerne.]
ISRAEL ER UNDER ANGREP!

Fra staten Israel ble opprettet i 1948 og fram til seksdagerskrigen i 1967 hadde jødenes stat diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen. I begynnelsen var kommunistene vennlige mot Israel. Men etter hvert skar det seg, og tonen ble mer fiendtlig.

Noen israelere med kommunistiske tilbøyeligheter forsøkte å utvikle og utvide samarbeidet mellom Israel og Sovjetunionen. Men det ble ikke så mye utav det. Grunnen fikk en israeler høre en dag han snakket med den sovjetiske ambassadøren i Tel Aviv. Ambassadøren sa at han hadde all mulig sympati for israelerne. “Men du forstår,” sa han, “at våre eksperter har funnet ut at Israel kommer til å bli utslettet av araberne. Derfor vil vi ikke satse på dere. Vi satser ikke på tapere.”

Israeleren ble helt forskrekket. “Hva skal vi gjøre da?” sa han. “Dere får be en bønn,” sa den sovjetiske ambassadøren. Dette er et russisk uttrykk som først og fremst betyr at nå er det like før en skal dø. Da ble israeleren sint, og sa til ambassadøren: “Ja, vi skal be. Vi skal rope til Den allmektige til Kremls murer sprekker.” Og slik gikk det.

Det var Sovjetunionen som stod bak seksdagerskrigen i 1967, ved å komme med falske beskyldninger om at Israel bygget opp til en krig mot Syria. Til tross for at Israel stilte grenseområdet åpent for alle journalister og diplomater som ville komme og se at beskyldningene var falske, valgte araberne å late som om de trodde på dem. Dermed oppstod en situasjon som måtte eksplodere i krig. Det skjedde 5. juni 1967. I løpet av seks dager smadret Israel hærene til Egypt, Jordan og Syria.

Før seksdagerskrigen var de fleste jødene ikke særlig bevisst på sin nasjonalitet og religion. Men før denne krigen kjørte det sovjetiske propaganda-apparatet voldsomt ut, ikke bare mot Israel, men mot jøder generelt. Det førte til at jødene ble mye mer oppmerksomme på sin identitet.

Da så krigen kom, med Israels knusende seier, ble det en mektig opptur for de sovjetiske jødene. Russere flest respekterer styrke, og for første gang kunne de russiske jødene se sine naboer i øynene med løftet hode. Det førte til at mange av dem begynte å lytte til sendinger på russisk på Israels radio. Vestlige kurerer smuglet litteratur inn til jødene. En sterk, jødisk bevissthet vokste fram hos en del jøder.

I Sovjetunionen var det mange jøder. Ingen visste eller vet hvor mange, for det har vært vanlig at de jødene som kunne, fikk forandret sin registrerte nasjonalitet til noe annet. Dessuten er det ikke entydig hvem som skal regnes som jøde. Men det var vel ett eller annet mellom 2 og 4 millioner jøder.

Deres uoffisielle leder het Anatoly Sharansky. Han krevde å få reise til Israel. Men det var et farlig krav. For den sovjetiske staten var bygd på myter om at den var toppen på alt, og at bare noen få syke sinn kunne ønske seg vekk fra arbeiderparadiset og til de vestlige klassesamfunnenes tyranniske undertrykkelse. Det at først noen få jøder, og siden mange andre, åpent sa at de ønsket å forlate det sovjetiske systemet, og var villig til å gå i fengsel for sin rett til å reise, bidro i sterk grad til å sprenge mytene og knuse kommunismen. Kommunismen var bygd på myter, illusjoner og løgner – offisielt var alt i orden og såre vel. Jødene kom med sannheten. Ikke bare de, men de stod i fremste linje.

I dag [1995] har Anatolij Sharansky skiftet fornavn. Han heter nå Nathan Sharansky. Han planlegger å stifte en nytt politisk parti i Israel, og mange tror at partiet vil få stor innflytelse. [Nå i februar 2003 blir dette partiet, Yisrael B’Aliyah, slått sammen med Likud-partiet.] Hensikten skal være å legge forholdene i Israel enda bedre til rette for innvandrere, slik at også resten av jødene i Russland og andre steder føler seg fristet til å flytte til Israel. Ingen vet når dørene i Russland blir stengt igjen, slik at ingen kan komme ut. Og antisemittismen – jødehatet – er sterkt der. Derfor gjelder det å få flest mulig ut så fort som mulig. Men mange kvir seg. Omstillingsproblemene i Israel er store. Og fremdeles er det mange høyt utdannede innvandrere som har jobb med å sope, kjøre en heis opp og ned eller andre yrker de er sterkt overkvalifisert for. [Dette er det siden blitt mindre og mindre av.]

Sett utenfra er Israels innvandringspolitikk en stor suksess, og Norge bør ha mye å lære. Først og fremst klarer israelerne å få innvandrerne i arbeid. Om de kanskje først må ta noe som ikke passer så godt, får de vær-så-god ta den jobben. Så kan de søke videre, mens de jobber, på noe som passer bedre. Det viser seg da at etter hvert kommer flere og flere over i jobber de trives med.

Ikke minst har Israel hatt en kjempevekst i høyteknologi-bedrifter av mange slag. Over 60 % av Israels produksjon kommer i dag [1995] fra høyteknologi-bedrifter. Israel moderniserer fly, lager tomografer til sykehusene, lager skoleprogrammer til barn i Tyrkia, eksporterer maneter som delikatesser til Østen, legger opp telesystemet i Indre Mongolia, leverer kommunikasjons-systemer til den nye flyplassen i Hongkong – for å ta noen få meldinger fra de siste ukene.

Israels økonomi har økt med 6-8 % i året siden innvandringen begynte for alvor i 1989. Det skyldes aller mest at det har lykkes å få innvandrerne på banen, at de bidrar med ideer, oppfinnelser og kvalifisert arbeid. [De siste årene har økonomien vært i stagnasjon, kanskje først og fremst på grunn av krigen mot palestinerne.]

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkelSender hjem personell fra Israel
Neste artikkelSharanskys parti slår seg sammen med Likud
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise