Ehud Ya’ari har i mange år vært fast reporter i Jerusalem Report. Han er også TV-reporter i Israel. Han er israelsk jøde, men snakker arabisk og følger godt med på det som skjer i nabolandene.
I nummeret som er datert 10. februar har han en artikkel som heter Se opp for en ‘farhoud’. En farhoud er et uttrykk i irakisk-arabisk dagligtale. Det betyr omtrent det samme som det jødene har kalt en pogrom (etter et russisk ord som betyr ødeleggelse): Angrep på etnisk/religiøst grunnlag mot mer eller mindre forsvarsløse mennesker i en ghetto med mange drepte og store ødeleggelser.
Det har vært mange slike farhouder i Irak. Og hver gang er det noen som får noe å hevne. Kurderne er blitt drept i og/eller jaget fra 300 landsbyer, ifølge Ya’ari. [Ketil Volden i Norsk Folkehjelp skrev i Dagbladet 10.10.2001 at 180.000 kurdere var drept og 4.000 landsbyer jevnet med jorden. Jeg kan ikke redegjøre for forskjellen i tall.] Både kurderne, turkomanerne og assyrerne ønsker byen Kirkuk. Shia-muslimene i sør har lange lister med klager over grupper som har handlet på vegne av Saddam Hussein og har drevet dem ut, drept og undertrykt dem alle, fra deres høyt ærede religiøse ledere og til de siste overlevende fiskerne i sumplandet. Sunni-klanene i «jern-triangelet», Saddams høyborg i det sentrale Irak, har en lang historie med blodhevn-kriger. Listen kunne gjøres mye lenger.
Det kan lett gå som det gjorde i 1991, da shia-muslimene gjorde opprør etter at de allierte hadde befridd Kuwait. Opprøret sluttet med at de allierte tillot Saddam å bruke angrepshelikoptre til å slå det ned.
Ya’ari mener at det eneste som nytter, er om amerikanerne klarer å nå Bagdad i en lynkrig. Dersom troppene bruker mer enn to-tre dager på strekningen fra Kuwait til Bagdad (den kan kjøres på 10 timer i privatbil i fredstid), vil det være en invitasjon til farhoud.
Regulære irakiske tropper må få klar beskjed: De som holder seg i sine barakker, vil bli spart. De som våger å bevege seg, vil bli smadret fra luften.
Amerikanerne bør la det irakiske Ba’ath-partiets byråkrati være intakt. Mottoet bør være, skriver Ya’ari: «Saddam først. Av-saddamisering mye senere. Av-ba’athisering etter det igjen.»
Det aller viktigste er at irakerne får beskjed om at modellen for styret av Irak er klar på forhånd: Et samarbeid mellom shia-muslimene og kurderne, samtidig som sunni-muslimene og andre etniske minoriteter får sine rettigheter sikret. Men hvis de ulike gruppene får inntrykk av at de kan oppnå noe med å bruke makt, kan amerikanerne komme til å stå overfor en fryktelig situasjon. Da tror Ya’ari at det blir mange og store farhouder.
Det er mye som kan gå galt: Hvis de amerikanske, militære kommandantene feilberegner i planlegging eller utførelse av krigen, er for forsiktige eller klossete, kan de oppdage at de taper freden midt under krigen, skriver Ya’ari.
