Belgisk rett og Israel

Den belgiske utenriksministeren, Louis Michel, erklærte at han var sjokkert da Israel anklaget det belgiske rettsvesenet for å være partisk, først og fremst rettet mot Israel. Det mener mange israelere at han ikke har grunn til å være. Her er et referat av noen punkter Evelyn Gordon gav i Jerusalem Post 17. februar:

Et stort antall klager er brakt inn for det belgiske rettsvesenet i henhold til loven fra 1993 om “universell kompetanse”, altså at belgisk rett kan behandle forbrytelser mot menneskeheten begått hvor som helst i verden. Blant en rekke andre gjelder det Yasser Arafat, Saddam Hussein, Fidel Castro og Augusto Pinochet. Alle disse er direkte ansvarlige for hundrevis eller tusenvis av døde. For de fleste gjelder det antall som er mye større enn det Sharon er anklaget for ved Sabra og Shatilla i Beirut i 1982. Saddam Hussein har f. eks. drept mer enn 50.000 kurdere.

Men alle disse sakene er blitt liggende i den belgiske anklagerens skuffe. Den eneste anklagen som aktoratet har brakt inn for retten, er den som er rettet mot Sharon og andre israelere. Dette til tross for at israelerne i høyden har et indirekte ansvar for tragedien: Det var libanesiske, kristne falangister som planla og utførte massakren på noe slikt som 800 palestinere under Libanon-krigen. I ethvert rettsvesen vil man først stille dem som har utført en handling for retten, kanskje sammen med dem som gav ordrene. Først siden, når faktaene fra primærsaken ligger på bordet og straffene er utmålt, kan det komme på tale å vurdere om noen har en mer indirekte skyld. Men Belgia har ikke vist noen interesse for å tiltale falangistene (mange av dem framstående libanesere) som faktisk gjorde dette. Det dreier seg bare om israelerne.

Av alle de sakene som er brakt fram for den belgiske domstolen, er det bare en som allerede på forhånd har vært gjennom en grundig juridisk utredning, nemlig den ene som Belgia vil kjøre på framfor alle andre. Massakren i Sabra og Shatilla ble grundig undersøkt av en kommisjon med framstående jurister (blant andre nåværende leder for Høyesterett i Israel). Kommisjonen fant at Ariel Sharon hadde politisk ansvar som minister, men ikke noe kriminelt ansvar. Den kom til en lignende konklusjon med hensyn til de israelske offiserene som var innblandet. De var altså ikke på noen måte aktivt med i det som skjedde. De godkjente noe de trodde var en militær opprenskningsaksjon mot væpnede fiender, utført av framtredende medlemmer av det libanesiske samfunnet.

Den belgiske loven om “universell kompetanse” er fra 1993. Siden har en eneste sak vært ført i Belgia etter den loven. Den var i tilknytning til de store massakrene i Rwanda. I den saken hadde Belgia en tilknytning, i og med at 10 belgiere fra en fredsbevarende styrke var blant ofrene.

En lavere domstol i Belgia avviste for en tid siden saken mot Sharon med den begrunnelsen at Belgia måtte ha en viss tilknytning til saken for at den skulle kunne behandles for belgisk rett. Det førte til at fire senatorer fra ulike partier foreslo en endring av loven for at en slik forbindelse ikke lenger skulle være nødvendig. Det stod spesielt i lovforslaget at den skulle ha tilbakevirkende kraft. Det gjaldt da den ene saken som allerede var for retten, den mot Sharon og andre israelere. Dette ble støttet av statsministeren og vedtatt av et stort flertall av Overhuset i parlamentet, og vil trolig bli vedtatt av et stort flertall også i Underhuset. Dette ble et kraftig signal til Høyesterett om å omgjøre kjennelsen i den lavere retten. Så nå kan Belgia tiltale enhver som de mener har gjort “krigsforbrytelser” uten at saken eller personene på noen måte har tilknytning til Belgia. Alt som er skjedd hittil, tyder på at iveren i disse sakene vil være veldig liten – unntatt når man kan ramme jøder.

Belgia har ingen kvaliteter som gjør deres rettsvesen bedre enn noen andres, kanskje heller tvert imot. Det er derfor like naturlig for andre land å gjennomføre “universell jurisdiksjon” som det er for Belgia. Alle land skal altså kunne stille alle for retten for enhver forbrytelse gjort hvor som helst i verden. Det vil kunne bli et internasjonal mareritt.

Manglende effektivitet
Den store effektiviteten som det belgiske samfunnet, altså både rettsvesenet og lovgiverne, legger for dagen i forholdet til israelere, står i grell kontrast til det som er vanlig. I en artikkel i Ha’aretz 21. februar skriver Daniel Ben Simon fra Brussel om en belgisk journalist som sier at han ikke kunne huske ett eneste tilfelle av at Belgias rettsvesen handlet raskt og effektivt. Den pedofile Marc Dutroux er ikke stilt for retten, selv om to lik av jenter ble funnet i kjelleren hans.

Etter seks år er ingenting skjedd. Ifølge en lederartikkel i Jerusalem Post 14. februar fikk politiet en rekke tips og advarsler mens drapene pågikk (ofrene var holdt fanget i kjelleren hans i lang tid), men til tross for husundersøkelser lyktes det ikke lovens lange arm å finne ut at noe galt pågikk. En belgisk parlamentarisk undersøkelseskommisjon fant ut at det var vanskelig å unngå å konkludere med at Dutroux “kan ha blitt beskyttet av politiet”.

Israels reaksjon
Da belgisk Høyesterett hadde bestemt at Ariel Sharon kan tiltales i Belgia (når han går av som statsminister), startet en flom av henvendelser fra israelere av alle slag til kongen, statsministeren, Høyesterett osv. i Belgia. Utenriksminister Benjamin Netanyahu har gitt Israels talsmenn i USA beskjed om å motarbeide Belgia i Kongressen og ellers. Han oppfordrer alle jøder til å be alle de har kontakt med om ikke å besøke Belgia i noen sammenheng, verken kulturell eller forretningsmessig.

Dette har gitt raske resultater. Kontrakter mellom amerikanere og belgiere er sagt opp. Noen få medlemmer av Kongressen har forlangt at den amerikanske regjeringen skal følge opp det Netanyahu sier.
Det har vært meldt i Belgia at generalmajor Oren Shahor i reservehæren i Israel har foreslått å opprette en israelsk kommandostyrke som kan redde israelere som blir arrestert på grunnlag av anklager om krigsforbrytelser.

Turistminister Yitzak Levy har foreslått en luftbro for å redde jødene i Belgia. Men de 30.000 jødene i Belgia synes selv at de har det godt, antakelig er det få som kan tenke seg å bytte med tilværelsen i Israel for øyeblikket. Men de fleste av dem er neppe glade for den aktuelle loven og måten den hittil har vært praktisert på.

I mellomtiden har Israel kalt sin ambassadør hjem til Israel. Det vil nok gå lang tid før forholdet mellom Israel og Belgia blir normalt igjen.

Relaterte artikler:
SPESIAL: Sharon ingen krigsforbryter
Lov og rett i Belgia
I en kommentarartikkel spør Odd Myrland hvorfor ikke Bill Clinton, Colin Powell og den belgiske regjering blir stilt for retten før Ariel Sharon. (01.08.01)
Belgierne drepte ti millioner
Nå er Belgia opptatt av å dømme utenlandske krigsforbrytere generelt, og Ariel Sharon i særdeleshet. (08.09.02)

 

 

 

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkelGenesaret steg 45 cm i helgen
Neste artikkelStyrtet i snøstorm
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise