Ifølge en meningsmåling i avisen Ma’ariv har israelerne små forventninger til statsminister Sharon. 66 % tror ikke at han vil kunne skape trygghet for innbyggerne bedre enn hittil. 67 % venter ingen forbedring i økonomien. Likevel vant han altså en slik brakseier. Marcus tror det er en «sentimental stemmegivning». [Det er vel kanskje også et uttrykk for realisme med hensyn til hva som er mulig i en krigssituasjon.]
Med i regjeringen er det fire ministre som alle ved ulike anledninger har gitt uttrykk for at de ser på seg selv som en framtidig statsminister.
Netanyahu har stor fallhøyde
Finansminister Benjamin Netanyahu har jo allerede vært det, og utfordret Sharon før dette valget, men tapte i primærvalget. Han skal nå være «økonomisk statsminister». Han har fått omfattende fullmakter og frie hender til å føre den økonomiske politikken han mener er best, uten at Sharon skal blande seg noe særlig opp i det. Som tidligere statsminister vil han utvilsomt være med på de store politiske og militære avgjørelsene også. Det gir store muligheter for å bygge seg opp som neste statsminister, men vel også en betydelig fallhøyde.
Olmerts er Sharons nestkommanderende
Ehud Olmert, inntil nylig ordfører i Jerusalem, er Sharons mann. Marcus mener at ingen industri- og handelsminister noen gang har deltatt i så mange typer beslutninger: Israels landadministrasjon, arbeidsminister, Israels kringkasting (det som svarer til NRK), med i den «indre regjeringen» i politiske og økonomiske saker. Og kanskje det viktigste: Det er han som overtar som fungerende statsminister når Sharon er borte.
Livnat er «flinkest i klassen»
Limor Livnat har vært, og er fortsatt, utdanningsminister. Det er alminnelig anerkjent at hun har gjort en meget god jobb, mange vil si at hun har vært «den flinkeste i klassen». Hennes departement har nå også ansvar for kultur, vitenskap og sport. Hun ser også på seg selv som en framtidig statsminister.
Shalom fra Tunisia
Silvan Shalom var finansminister, mange vil si at han ikke gjorde det så veldig bra. Med økonomien i krise følte Sharon at det trengtes et signal om endring. Sharon ble presset av et truende «orientalsk» opprør i Likud til å gi Shalom et viktig departement, kabalen endte med at han ble utenriksminister. Han er også visestatsminister og medlem av «kabinettet» (en slags indre regjering som tar de viktigste avgjørelsene). Shalom er orientalsk jøde (født i Tunisia), og bruker argumentet om «etnisk diskriminering». Men det er også et farlig argument, som lett kan slå tilbake.
Disse fire, som alle er fra Likud-partiet, vil konkurrere med hverandre på ulike vis. Hvordan det vil slå ut med hensyn til framtidige posisjoner, kan ingen si i dag.
