Både i januar og februar viste statsbudsjettet et underskudd på nærmere 4 milliarder kroner. Det kunne føre til et underskudd for året 2003 på hele 6 % av BNP (brutto nasjonalprodukt). Det vil si 30-50 milliarder kroner hvis ingenting blir gjort. Målsettingen var omtrent halvparten.
Men det vil neppe være mulig å få lånt så mye penger. Den israelske staten vil derfor ikke ha penger til å betale lønninger og andre utgifter med. Derfor er Netanyahu nødt til å gjøre noe drastisk.
Økte forsvarsutgifter
En viktig grunn til det store underskuddet er at forsvarsutgiftene har økt sterkt. Riktignok krangler finansdepartementet og forsvarsdepartementet om hvor mye penger forsvaret egentlig har brukt. Finansdepartementet mener at det er over 1,5 milliarder kroner mer enn budsjettert bare i januar og februar.
En annen viktig grunn er at inntekten fra skatter og avgifter er kraftig redusert, for februar så mye som 11 % sammenliknet med 2002. Mange bedrifter er nedlagt, flere mennesker er blitt arbeidsledige. Krigen i Irak kastet også sin skygge over israelsk økonomi: Folk utsatte kjøp, turismen ble enda lavere. I januar kjøpte folk 45 % mindre av varige forbruksgoder enn året før, i februar 22 % mindre. Det reduserer statens inntekter fra merverdiavgift og andre avgifter.
Foreslåtte tiltak
Finansminister Benjamin Netanyahu har foreslått en lang rekke nedskjæringer som rammer de aller fleste israelerne på ulike vis. Alle departementer unntatt forsvarsdepartementet skal kutte 10 %, og utgiftene skal fryses fram til 2006. Her er noen av de mange innstrammingene som er foreslått:
Offentlig sektor skal reduseres. Det gjelder både antall offentlig ansatte, som skal reduseres, og lønnen til dem som blir igjen der. De som har lavest lønn, skal ikke få noen reduksjon. Men de som har gjennomsnittslønn, skal få et lønnskutt på 6,5 %. Og de som har høyest lønninger, skal få den beskåret med 20 %. Netanyahus tanker om økonomisk politikk ligner dem Margareth Thatcher gjennomførte i Storbritannia. Han mener det er altfor mye når offentlig sektor nå tar 55 % av brutto nasjonalprodukt. – Blant annet må antallet lærere reduseres med 6.000.
Pensjonsalderen skal heves fra 65 år i dag til 67 år. (Det er altså en nedskjæring at det blir slik som i Norge!) Pensjonsinnbetalingene skal økes. De pensjonsordningene fagforeningene har drevet trues av konkurs, og skal bli overtatt av staten.
Barnetrygden skal reduseres. Hittil har den vært progressiv, det vil si at den har vært større per barn når man har mange barn enn når man har få. Reduksjon vil først og fremst ramme to folkegrupper: Araberne og haredim, de ultra-ortodokse. Det er de gruppene som har flest barn. Det er også de fattigste folkegruppene.
Stipendiene til det store antallet teologiske studenter mellom 22 og 28 år skal reduseres. En årsak til dette er å forsøke å tvinge flere til å komme i arbeid. Titusener av ultra-ortodokse menn studere nemlig teologi hele livet, og kommer aldri i inntektsgivende arbeid. Det ønsker Netanyahu å redusere.
Nye innvandrere skal ikke lenger få slippe å betale avgifter når de kjøper bil.
Forsvaret ønsket å utvide den årlige militære reservetjenesten til 43 dager. Det ble for dyrt. I stedet ble det 36 dager.
Det skal bli lettere å overføre folk mellom ulike jobber i det offentlige, slik at arbeidskraften kan utnyttes bedre.
Samtidig skal det gjennomføres en viss skattelette.
Det er ikke foreslått noen reduksjon i bevilgningene til israelske bosetninger på Vestbredden og i Gaza.
Meir Sheetrit er en slags statssekretær i finansdepartementet. Han sier i et intervju med Ha’aretz at Israel vil lage «bedre ordninger enn Irland» for å tiltrekke utenlandske investorer. Irland er kjent for å ha lykkes med akkurat det.
Generalstreik
Man trenger vel ikke å være noen stor kjenner av demokratiske samfunn for å forstå at reaksjonene på forslagene har vært meget sterke. Tusener mister arbeidet, titusener får sine inntekter redusert. For noen – ikke minst de ultra-ortodokse som var fattige fra før – vil antakelig nedskjæringene føre til ren nød.
Histadrut, Israels mektige LO, har reagert som en kunne vente: Store streiker og andre protestaksjoner. Noen er gjennomført, noen er satt i bero.
Helsevesenet kan lide
Ifølge folk fra helsevesenet vil tiltakene bringe det medisinske nivået i Israel (som i dag er høyere enn i de fleste land) ned på det samme lave nivået som Storbritannia har, med lange køer, for få ansatte og et minkende antall gratis-tjenester. Blant annet er det fare for at nye medisiner ikke vil komme inn på listen over medisiner på «blå resept» (hvor myndighetene dekker kostnadene).
Innbyggerne i «utviklingsbyer» og andre fattige strøk klager over at nedskjæringene vil ramme dem spesielt hardt siden de har lite å gå på, og gjøre det enda vanskeligere å skape nye arbeidsplasser.
«Is i magen»
Det er også faglig uenighet om hvordan tiltakene vil virke. Lederskribenten i Jerusalem Post mener at nedskjæringer i statsbudsjettet i en nedgangstid vil bidra til ytterligere å bremse økonomien, og dermed snarere øke enn redusere underskuddet. Hans oppskrift er å gi skatteletter og ha «is i magen» med hensyn til underskuddet. Og hva er hensikten med å si opp et stort antall offentlig ansatte når det ikke finnes alternative arbeidsplasser til dem?
Den politiske prosessen
Også i det politiske miljøet var reaksjonene sterke da forslagene ble lagt fram. Men de fleste aktive politikerne har etter hvert begynt å forstå at den økonomiske situasjonen er så alvorlig at noe drastisk må gjøres.
I slutten av mars ble tiltakene vedtatt i regjeringen med 21 mot 2 stemmer. Det var et klarere vedtak enn mange hadde ventet. Men før forslaget ble vedtatt, ble det gjort en del endringer som vanner det noe ut. Blant annet ble en rekke av kuttene i forsvarsbudsjettet fjernet (med hensyn til meget gode pensjonsordninger, billig transport og andre ting).
Men det må også vedtas i Knesset for å være gyldig. Og skal planen virke, må det ikke for mange unntak til. Opprinnelig skulle planen vært ferdig behandlet der tidlig i april. Nå er håpet at det skal skje innen midten av mai. Man aner sterke tautrekninger bak kulissene. Hva som til slutt blir vedtatt, vil vise seg. Det vil også vise seg hvilke reaksjoner det fører til fra Histadrut og andre grupper.
Men at det trengs harde tiltak for å bringe økonomien på fote, kan det være liten tvil om.
