Da Oslo-avtalen ble undertegnet i september 1993, var holdningene blant folk flest langt borte fra det som er nødvendig for en varig fred. Israelere flest kunne ikke tenke seg en palestinsk stat. Og palestinere flest kunne ikke tenke seg en ekte fred med en jødisk stat som var kommet for å bli.
I tiåret etterpå har det foregått en sterk utvikling i holdninger på israelsk side. I dag er det bortimot full enighet blant israelske jøder om at det må bli en palestinsk stat. Og selv under krigen Arafat startet i september 2000, og som varer fremdeles, har denne enigheten i stor grad holdt seg.
Grunnfeilen ved Oslo-prosessen er at det ikke har foregått en tilsvarende utvikling på den palestinske siden. Selv da det tilsynelatende var et godt forhold mellom israelerne og palestinerne, gjorde de palestinske lederne ingenting for å forberede sitt folk på hva en ekte fred med Israel må innebære. Det gjelder først og fremst den såkalte «retten til å vende tilbake». Tvert imot: Den tanken at de palestina-arabiske flyktningene fra 1948 skal vende tilbake til sine hjem i Israel, er forblitt en viktig del av palestinsk propaganda og mytologi til denne dag. Det gjør ethvert snakk om «fred» meningsløst.
Hvordan palestinerne skal endre sine holdninger slik at de muliggjør fred, er ikke godt å si. Men det er i hvert fall umulig så lenge situasjonen er som nå, nemlig at de ikke en gang har begynt på prosessen.
Palestinerne har mye å ta igjen før de når det punktet hvor de virkelig godtar at det jødiske folket har rett til selvbestemmelse i dette landet. Det er ikke mye Israel kan gjøre for å fremme prosessen, bortsett fra å blokkere alternativene. Det er derfor ikke mye håp om noen ekte fred i overskuelig framtid.
