Israel er et medlem av den europeiske familien. Det har bygget opp et imponerende demokrati, og har fått ørkenen til å blomstre. Og dette til tross for at Israel ikke er omgitt av demokratier.
Den andre intifadaen, som begynte høsten 2000, har vært en stor belastning på det israelske samfunnet. Over 800 israelere er døde. Ut fra folketall ville det svare til nesten 10.000 døde i Tyskland. Hvilket annet land enn Israel ville vært villig til fredsforhandlinger under slike forhold?
At Saddam Hussein er fjernet, har redusert den støtten terrorgrupper hadde. Syria er også svekket. Men hvis Israels naboer ikke får stanset terroren, er det ikke noe håp om fred.
Golfkrigen i 1990-91 skapte forutsetninger som i neste omgang førte til fredsforhandlinger og til Oslo-avtalen. «Veikartet» er basert på Oslo-avtalen, og setter en bestemt timeplan mot en varig fred.
Internasjonale forhandlinger er blitt hemmet av at Yasser Arafat har nektet å demokratisere det palestinske styret og med det avgi noe av sin makt. Men nå er Mahmoud Abbas (Abu Mazen) utnevnt til statsminister, som resultat av et sterkt, internasjonalt press. Vi må fortsette å presse for å få flere innrømmelser fra det palestinske styret.
Var det feil av den tyske utenriksministeren Joschka Fischer å besøke Arafat nå i april? Kanskje, men det er ikke sikkert. Kanskje bidro det til å styrke Arafat i den interne maktkampen. Men det kan også hende at det i stedet bidro til at Arafat gjør mindre for å hindre at Mahmoud Abbas gjør det han må gjøre. Uansett er det et faktum at Arafat fremdeles står sterkt i det palestinske området.
Våren 2002 fant israelerne dokumenter i Arafats hovedkvarter i Ramallah. De viste at penger fra EU var misbrukt til å støtte aktiviteter som er knyttet til terror. To journalister fra det tyske ukebladet Die Zeit oppsporet hvordan penger fra EU kom fram til de radikale bevegelsene. Det er dokumentert 6. juni 2003: Arafat bomber, Europa betaler.
Da det var klart, skulle EU ha stanset sin direkte betaling til det palestinske styret. Nødvendig nødhjelp og annen hjelp skulle ha funnet andre kanaler til det er blitt den gjennomsiktigheten i økonomien som man må kunne forvente.
Det er spesielt problematisk med palestinske skolebøker. Dette utdanningsmateriellet er delvis finansiert av EU. Det fortsetter å preke hat. I tekstene finnes ikke staten Israel, og israelske byer finnes ikke på kartet.
Det er også problemer den andre veien. Den israelske bosetningspolitikken er en av de største hindringene for å utvikle gjensidig tillit og å skape en atmosfære for forhandlinger. Det må bli slutt på å ødelegge palestinske hjem for å skaffe plass for flere bosetter-hus.
Det er oppmuntrende at Sharon har sagt at israelerne ikke trenger å styre over palestinerne. Han har også sagt at Israel vil måtte oppgi en del bosetninger. Det er også positivt at Mahmoud Abbas har erklært at hans regjering vil forsøke endelig å begrense den makten de radikale gruppene har og deres vold.
Tyskland ha et «spesielt forhold» til Israel. David Ben-Gurion og Konrad Adenauer begynte denne tradisjonen da de møttes i 1960 og 1966. Dette forholdet er siden blitt en hjørnestein i tysk utenrikspolitikk. Det må fortsette. Skulle Israel bli ødelagt, har Hitler triumfert.
Forfatteren var sammen med den tyske forbundspresidenten Richard von Weizsäcker på hans statsbesøk i Israel i 1985. Presidenten skrev i besøksprotokollen i Yad Vashem et bibelord fra Sakarja 2:12: «For så sier Herren, hærskarenes Gud: For sin æres skyld har han sendt meg til hedningefolkene som plyndret dere. For den som rører ved dere, rører ved hans øyesten.»
Etter krigen med Irak åpnet det seg et mulighetenes vindu. Det må ikke få bli lukket igjen. Vi må gripe de mulighetene som er for å kombinere Israels rett til å eksistere med verdighet for araberne og palestinerne. Det er en utfordring til alle.
