I Jordan (og andre arabiske land) har ikke nasjonalforsamlingen så mye den skulle ha sagt. Kongen kan nedlegge veto mot lover, oppløse nasjonalforsamlingen og styre med dekreter (altså uten grunnlag i vedtak i nasjonalforsamlingen). Overhuset har 40 medlemmer som alle er utpekt av kong Abdullah.
Men den jordanske nasjonalforsamlingen kan avsette en statsminister og hans regjering.
Det var 4 registrerte partier ved valget. Dessuten stilte mange kandidater opp som uavhengige. Systemet i Jordan favoriserer klanlederne. De får de høyeste stillingene i regjeringen og hæren. Dessuten får deres undersåtter goder som gratis utdanning og helsetjenester og mye jord hvor de tidligere nomadene kan bosette seg.
Lojale klanledere og andre kongevennlige kandidater fikk i alt 62 av de 110 plassene i nasjonalforsamlingen, altså et solid flertall.
Det største opposisjonspartiet ble Islamsk aksjonsfront, som fikk 18 plasser. I tillegg regnes seks av de uavhengige kandidatene som sympatisører av dette partiet. Altså i alt 24 plasser. Representanter for partiet har beskyldt regjeringspartiet for valgfusk, men innenriksministeren avviser det og ber dem komme med bevis.
– Partiet går inn for å gjennomføre islamsk lov, sharia (med slør for kvinner og forbud mot alkohol, blant annet). Det vil også oppheve fredsavtalen av 1994 med Israel.
Ved valget i 1989 fikk islamistene nesten halvparten av plassene i nasjonalforsamlingen. (Det var det første valgtet på 22 år.) I 1997 boikottet de valget i protest mot endringer i valgloven. Så resultatet nå er en tilbakegang fra resultatet i 1989.
Ifølge loven skal 6 av representantene være kvinner. Ingen kvinner ble valgt på ordinær måte. Da får de 6 kvinnene som har flest stemmer plass uansett. Hun som fikk flest stemmer, er islamist. Hun går inn for å gjennomføre islamsk lov (sharia).
