a) Det meste av venstresiden har innsett at det ikke finnes noen arabisk partner for ekte fred. Dette har vært høyresidens oppfatning i mange år. De fleste israelerne er blitt ganske kyniske overfor ulike typer «fredsutspill» fra arabisk side, fordi de ser at deres angivelige fredspartnere ikke har tenkt å gjøre noe effektivt for å avvæpne terrorgrupper og stanse hat-propaganda i medier og undervisning. Og enda viktigere: Deres «fredspartnere» holder fast på den såkalte «retten til å vende tilbake» som ca. 700.000 arabiske flyktninger fra 1948 og deres 4-6 millioner etterkommere angivelig skal ha. (Ingen slik «rett» er godtatt for noen annen flyktningegruppe fra den tiden.) Det ville gjøre slutt på Israel som et sted hvor jødene kan ha kontroll over sin egen skjebne.
Israelere flest ser derfor ikke lenger for seg noe alternativ til at Israel selv må fortsette å bekjempe terror, og ser ingen mulighet på kort sikt til noen varig fred.
b) På høyresiden har det også foregått en endring i syn. De fleste har innsett at det er uholdbart i lengden at israelerne styrer den arabiske befolkningen på Vestbredden og i Gaza. Det er derfor stadig færre som hevder høyresidens gamle syn om at Israel må styre hele landet vest for Jordan-elven.
Ikke minst har statsminister Sharon bidradd til denne endringen. Han har sagt en rekke ganger, både før og etter at han ble statsminister, at landet må deles mellom jøder og arabere. Han har tidligere vært imot det. Men Israels innrømmelser i Oslo-prosessen har gjort det uunngåelig.
En følge av dette er at det nå er få protester mot sikkerhetsgjerdet, selv om det skaper et nesten uoverstigelig skille mellom Israel og de palestinske områdene. En annen er at de fleste jødene i Israel har godtatt at det blir nødvendig å oppgi en del av de jødiske bosetningene på Vestbredden også i forbindelse med en midlertidig løsning.
Dermed har venstresiden og høyresiden beveget seg mot hverandre på felter som tidligere skapte sterke og følelsesladede skiller mellom dem.