Hva Irak-krigen kostet Israel

Jom Kippur-marerittet I juni 1973 samlet egypterne tropper ved Suez-kanalen, som den gangen var våpenhvilelinjen mellom Israel og Egypt. Nå etterpå vet vi at tanken var å angripe israelerne. Israel innkalte en del reservesoldater, og egypterne avlyste angrepet. Men den gangen visste ikke israelerne sikkert at dette hadde vært noe mer enn en øvelse for egypterne. Slike innkallinger er svært dyre: Reservesoldatene skal ha lønn, bedriftene de forlater kan få problemer, studenter kan gå glipp av eksamener, osv. Den israelske finansministeren klaget sterkt på innkallingen. Ingen kunne jo bevise at Egypt ville ha angrepet hvis ingen var blitt innkalt. For å unngå en ny runde med kritikk, bestemte de militære lederne seg for nesten ikke å innkalle noen da situasjonen igjen ble truende i oktober. Så da krigen kom i form av et samtidig angrep fra Syria og Egypt, var israelerne lite forberedt. Den faste hæren var for liten til å håndtere angrepet. I første omgang hadde derfor både egypterne og syrerne stor framgang i krigen. På den syriske fronten, på Golan, var det så ille at dersom syrerne ikke hadde gjort en taktisk feil, ville de trolig ha klart å renne det israelske forsvaret helt i senk og kjørt rett inn i Israel. (Feilen var at de fulgte sovjetiske militære lærebøker og stanset opp om kvelden for å konsolidere dagens framgang. Hadde de kjørt videre om natten, kunne det ha gått riktig ille for israelerne. Men i løpet av natten fikk israelerne såpass mange reservesoldater på plass at syrerne ikke hadde så fritt spillerom neste dag.) Etter hvert som det ble kjent i Israel hva som var skjedd, ble det et fryktelig sjokk for israelerne. Siden har det vært en sterk tendens til at israelerne ikke har tatt noen risiko, selv om det var dyrt. Irak-krigene I 1991, under USAs første krig mot Irak, sendte Saddam Hussein av gårde 39 raketter mot Israel. Som ved et mirakel ble svært få mennesker drept, men de materielle skadene var betydelige. Før Irak-krigen brøt ut nå i vår, kom det fram i Israel at det var lite sannsynlig at Israel ville bli rammet denne gangen. Men det var en ørliten mulighet for at Saddam hadde raketter og kjemiske våpen som han, hvis han ble desperat nok, ville sende mot Israel. Og fordi så mye stod på spill, ble det bestemt at israelerne skulle ta strenge forholdsregler, til tross for at faren var så liten. Tiltak i Israel Alle israelere har hver sin gassmaske. I forbindelse med krigen fikk israelerne beskjed om å klargjøre maskene for bruk. Det vil si at de skulle pakke ut filteret og skru det på masken. Det fører til at maskens levetid blir sterkt forkortet, og gir altså store utgifter til en ny runde med gassmasker til over 6 millioner israelere. Alle israelere fikk beskjed om å lage til et "tett rom": Tape igjen alle sprekker i ett av husets rom slik at giftgass eventuelt i minst mulig grad kunne trenge inn. Det kostet vel ikke noe særlig for staten, men det kostet jo for den enkelte israelske familien. 12.000 reservister ble innkalt. De skulle ta seg av tiltak som måtte settes i verk dersom Israel ble truffet av raketter, særlig dersom de hadde kjemiske våpen. Det koster mye penger. Israelske jetjagere var på vingene hele tiden for å stanse eventuelle fly som forsøkte å trenge gjennom og kanskje også raketter. Det er dyrt. Luftvernbatterier ble utplassert over hele landet. Likeså antirakett-raketter (de israelske Arrow og de amerikanske Patriot). Økonomien I tillegg ble den israelske økonomien rammet. Eksporten fra og salget i Israel ble redusert. Utenlandske flyselskaper innstilte sine ruter. De siste restene av turismen (som fra før var rammet av den palestinske terroren) stanset opp. Det er vanskelig å beregne nøyaktig hva krigen kostet. Men en beregning går ut på nærmere 6 milliarder kroner, til tross for at det altså ikke ble noen krig. Undersøkelse Knesset (Israels "Storting") har nedsatt en komite som skal undersøke om Israels etterretning gjorde noen feil og om militæret overreagerte. I lys av hva vi vet nå etterpå, er det jo klart at israelerne ikke behøvde å ha gjort noen forberedelser. Men det kunne de neppe vite helt sikkert på forhånd. Vi får håpe at ikke kritikken mot de militære beslutningstakerne blir så sterk at de siden i framtida gjør nye tabber av samme type som i oktober 1973.  

Jom Kippur-marerittet
I juni 1973 samlet egypterne tropper ved Suez-kanalen, som den gangen var våpenhvilelinjen mellom Israel og Egypt. Nå etterpå vet vi at tanken var å angripe israelerne. Israel innkalte en del reservesoldater, og egypterne avlyste angrepet. Men den gangen visste ikke israelerne sikkert at dette hadde vært noe mer enn en øvelse for egypterne.

Slike innkallinger er svært dyre: Reservesoldatene skal ha lønn, bedriftene de forlater kan få problemer, studenter kan gå glipp av eksamener, osv. Den israelske finansministeren klaget sterkt på innkallingen. Ingen kunne jo bevise at Egypt ville ha angrepet hvis ingen var blitt innkalt. For å unngå en ny runde med kritikk, bestemte de militære lederne seg for nesten ikke å innkalle noen da situasjonen igjen ble truende i oktober.

Så da krigen kom i form av et samtidig angrep fra Syria og Egypt, var israelerne lite forberedt. Den faste hæren var for liten til å håndtere angrepet. I første omgang hadde derfor både egypterne og syrerne stor framgang i krigen. På den syriske fronten, på Golan, var det så ille at dersom syrerne ikke hadde gjort en taktisk feil, ville de trolig ha klart å renne det israelske forsvaret helt i senk og kjørt rett inn i Israel. (Feilen var at de fulgte sovjetiske militære lærebøker og stanset opp om kvelden for å konsolidere dagens framgang. Hadde de kjørt videre om natten, kunne det ha gått riktig ille for israelerne. Men i løpet av natten fikk israelerne såpass mange reservesoldater på plass at syrerne ikke hadde så fritt spillerom neste dag.)

Etter hvert som det ble kjent i Israel hva som var skjedd, ble det et fryktelig sjokk for israelerne. Siden har det vært en sterk tendens til at israelerne ikke har tatt noen risiko, selv om det var dyrt.

Irak-krigene
I 1991, under USAs første krig mot Irak, sendte Saddam Hussein av gårde 39 raketter mot Israel. Som ved et mirakel ble svært få mennesker drept, men de materielle skadene var betydelige.
Før Irak-krigen brøt ut nå i vår, kom det fram i Israel at det var lite sannsynlig at Israel ville bli rammet denne gangen. Men det var en ørliten mulighet for at Saddam hadde raketter og kjemiske våpen som han, hvis han ble desperat nok, ville sende mot Israel. Og fordi så mye stod på spill, ble det bestemt at israelerne skulle ta strenge forholdsregler, til tross for at faren var så liten.

Tiltak i Israel
Alle israelere har hver sin gassmaske. I forbindelse med krigen fikk israelerne beskjed om å klargjøre maskene for bruk. Det vil si at de skulle pakke ut filteret og skru det på masken. Det fører til at maskens levetid blir sterkt forkortet, og gir altså store utgifter til en ny runde med gassmasker til over 6 millioner israelere.

Alle israelere fikk beskjed om å lage til et “tett rom”: Tape igjen alle sprekker i ett av husets rom slik at giftgass eventuelt i minst mulig grad kunne trenge inn. Det kostet vel ikke noe særlig for staten, men det kostet jo for den enkelte israelske familien.
12.000 reservister ble innkalt. De skulle ta seg av tiltak som måtte settes i verk dersom Israel ble truffet av raketter, særlig dersom de hadde kjemiske våpen. Det koster mye penger.
Israelske jetjagere var på vingene hele tiden for å stanse eventuelle fly som forsøkte å trenge gjennom og kanskje også raketter. Det er dyrt.

Luftvernbatterier ble utplassert over hele landet. Likeså antirakett-raketter (de israelske Arrow og de amerikanske Patriot).

Økonomien
I tillegg ble den israelske økonomien rammet. Eksporten fra og salget i Israel ble redusert. Utenlandske flyselskaper innstilte sine ruter. De siste restene av turismen (som fra før var rammet av den palestinske terroren) stanset opp.

Det er vanskelig å beregne nøyaktig hva krigen kostet. Men en beregning går ut på nærmere 6 milliarder kroner, til tross for at det altså ikke ble noen krig.

Undersøkelse
Knesset (Israels “Storting”) har nedsatt en komite som skal undersøke om Israels etterretning gjorde noen feil og om militæret overreagerte.
I lys av hva vi vet nå etterpå, er det jo klart at israelerne ikke behøvde å ha gjort noen forberedelser. Men det kunne de neppe vite helt sikkert på forhånd. Vi får håpe at ikke kritikken mot de militære beslutningstakerne blir så sterk at de siden i framtida gjør nye tabber av samme type som i oktober 1973.

 

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkelLedende palestiner overlevde angrep
Neste artikkelLover hjelp til fattige palestinere
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise