Geneve-avtalen

En gruppe private israelere og palestinere har inngått en fredsavtale som noen i Israel håper kan bli en modell for en varig, bindende fred. Arbeidet med avtalen, med utgiftene med å drive reklame for den, blir dekket av den sveitsiske regjeringen, med støtte fra EU.

«Alle trenger å lese om Israel på miff.no.» Hvis du er enig, trenger vi deg som medlem av MIFF slik at skoleelever og andre kan få israelske perspektiver gratis tilgjengelig på norsk. Bare en liten brøkdel av våre nettgjester er medlemmer. Klikk her for å registrere deg nå (fra kr. 4,- per uke)

På israelsk side er den sterkeste drivkraften bak avtalen Yossi Beilin. Han var økonominister i regjeringen Rabin frem til Rabin ble myrdet i november 1995, minister ved statsministerens kontor under Shimon Peres til Arbeiderpartiet tapte valget sommeren 1996 og justisminister i regjeringen Barak fra 1999 til Ariel Sharon vant valget i februar 2001. Ved primærvalget før valget i januar 2003 (hvor alle medlemmene i Arbeiderpartiet hadde stemmerett) kom han ikke inn på noen realistisk plass på Arbeiderpartiets liste, fordi folk i stor grad forbandt ham med en Oslo-avtale som et stort flertall av israelerne nå mener var en stor feiltakelse. Det førte til at Beilin gikk over til Meretz-partiet, men han ble plassert så langt nede på listen at han ikke kom inn i Israels nasjonalforsamling Knesset.

På palestinsk side har den fremste personen vært Yasser Abed Rabbo. Han har tidligere vært informasjonsminister i Arafats regjering og palestinsk sjefsforhandler, men har skrevet under som privatperson.
Avtalen er altså ikke bindende for noen parter. Den skal mer tjene som et forsøk på å vise at en avtale er mulig. Det er sterk motvilje mot den i Israels regjering. Også mange palestinere har erklært seg uenige i deler av avtale-innholdet.

I denne artikkelen skal vi gi en kort oppsummering av avtalen slik den blir framstilt av dem som støtter den. Framstillingen bygger bare på avisartikler, og ikke selve avtaleteksten.

Omfattende avtale
Avtalen består av over 50 sider med en serie vedlegg og kart som er en viktig del. Det er første gang en slik avtale tar opp og løser i detalj alle hovedelementer i en fredsavtale som avslutter konflikten. Tidligere avtaler har mer vært intensjonsavtaler og avtaler om hvordan videre forhandlinger skulle skje.

For første gang blir Israel anerkjent som et hjemland for det jødiske folket. Det er også en bestemmelse om at når avtalepunktene er gjennomført, er konflikten slutt og nye krav skal ikke bringes opp.

Det står mye om å avslutte terror og vold og gjøre slutt på all oppfordring til vold. Det finnes omfattende tiltak for å garantere Israels sikkerhet. Blant annet skal den framtidige palestinske staten være demilitarisert.

Flyktningene
Spørsmålet om de palestinske flyktningene fra 1948 har vært ett av de vanskeligste i tidligere forhandlinger. Geneve-avtalen vil løse det gjennom erstatning, rett til å flytte til den palestinske staten, at flyktninger får flytte til tredjeland (ikke minst i Europa) eller at de får fulle rettigheter i landet hvor de bor. I spesielle tilfeller kan humanitære hensyn tilsi at noen får komme til Israel, men det er i så fall bare etter avtale, det vil si at Israel kan bestemme antallet. [Det har vist seg siden at det er ulike tolkninger av dette.]

Jerusalem
Jerusalem skal bli hovedstad i begge stater. Mye av området rundt Jerusalem skal inngå i Israel, blant annet Ma’aleh Adumim og Givat Ze’ev. Israel skal ha suverenitet over Vestmuren (“Klagemuren”), mens palestinerne skal ha suverenitet over Tempelfjellet. Internasjonale myndigheter vil sikre det.

Land
Den palestinske staten skal opprettes på 97,6 % av det som var Vestbredden og Gaza før krigen i 1967. I de gjenværende 2,4 %, som blir innlemmet i Israel, bor 75 % av de israelske “bosetterne”. Til erstatning vil palestinerne få et like stort område rundt Gaza og i Negev sør for Hebron. Etter det vil palestinerne kontrollere 22 % av landet vest for Jordan.

Andre punkter
Avtalen tar opp andre saker også, blant annet at palestinerne skal ha rett til fri ferdsel mellom Gaza og Vestbredden, hvilken adgang ulike grupper skal ha til hellige steder, løslatelse av fanger og “utveksling av arbeidskraft” (i praksis mest hvilken rett palestinere skal ha til å arbeide i Israel).
Det er et komplekst system av mekanismer som skal overvåke at avtalen blir overholdt.

Til alle hjem
Avtalen, som altså er rent privat og ikke bindende, er sendt til alle husstander i Israel. Det skal vise israelerne at palestinerne er til å snakke med. Den skal gi folk håp og tro på at det finnes et realistisk alternativ til den hengemyra israelere og palestinere nå er i.

Hovedkilden er en artikkel av Naomi Chazan i Jerusalem Post 18. oktober. Hun er tidligere medlem av Knesset for Meretz-partiet og en sterk talsmann for Geneve-avtalen. I andre artikler vil vi gi andre synspunkter og vinklinger på saken.

Relaterte saker:
Geneve-avtalen
Langt fram til fredsavtale
Ayalon kritisk til Geneve-avtalen

 



Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Forrige artikkelHellas bekjemper ikke antisemittisme
Neste artikkelHar oppnevnt forhandlingsteam
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise