Hvorfor så mange bud?

En ledende amerikansk rabbiner (Yaakov Kaminetzky) satt en gang i et fly ved siden av generalsekretæren i Histadrut, det israelske LO (Yeruham Meshel). Under hele flyturen kom rabbinerens sønn og sønnedatter bort til ham med korte mellomrom, snakket vennlig med ham og spurte om det var noe de kunne gjøre for ham.

 

Dette er en arkivartikkel fra Midtøsten i fokus nr. 4/2000. Vi gjengir fritt noen punkter fra en artikkel av Jonathan Rosenblum, som representerer haredim (de ultra-ortodokse) i Jerusalem Post. Han tar for seg pinsen, som jødene først og fremst feirer til minne om at Israels folk fikk loven på Sinai-fjellet. For noen av leserne kan det gi et lite gløtt inn i en tankegang som kanskje er nokså fremmed.

Mot slutten av flyturen gav generalsekretæren uttrykk for forbauselse over hvor varmt forholdet mellom rabbineren og hans avkom var. Han selv traff sjelden sine barn, og enda sjeldnere sine barnebarn.
Rabbineren sa at det var et naturlig resultat av deres ulike livssyn. “Du tror på et darwinistisk, tilfeldig univers, og det som skjer, er uten hensikt. I dine barns øyne er du bare en generasjon nærmere apene enn de er selv.
Men for oss er det sentrale øyeblikket i menneskehetens historie da det jødiske folket stod ved Sinai og hørte Gud tale.”

Rabbineren forklarte at for hans barn og barnebarn representerer han selv kontakten med åndelige kjemper, med et budskap som overgår det de selv kan finne ut. Derfor blir den gamle en som er verd å lytte til.
I pinsen forsøker jødene igjen å knytte seg til den samme åndelige energien som forfedrene opplevde for over 3.000 år siden, den alltid nærværende stemmen fra Sinai.

Jødene er lovens folk, både i egne øyne og i øynene på dem som hater oss, skriver Rosenblum. Ingen religion har så mange regler som styrer alle sider av livet: Hvilken sko man skal ta først på seg om morgenen, hvordan og hva man skal spise, detaljerte lover om passende og upassende tale. Vi leser velsignelser når vi står opp om morgenen, før og etter vi spiser, til og med velsignelser etter at vi har vært på toalettet.

For mange av jødene i dag virker dette store antallet lover uforståelig, kanskje til og med absurd. Hva skal vi med alle disse mitzvot (bud)? Gjør de ikke folk til blinde automater?

Etter jødisk tankegang er mennesket født ufullkomment, og menneskets oppgave i livet er å fullkommengjøre seg selv. Når Gud sa: “La oss skape mennesket” [1Mos 1:26], betyr det ifølge en av de store kommentatorene fra middelalderen at Guds partner er mennesket selv. Slik Gud skapte Adam, var han ikke noe fullverdig menneske. Resten måtte han gjøre selv.
Det er en fullkommenhet vi skal streve mot, men som vi aldri helt når. Den omfatter tanker, ord og handlinger. Av de tre er gjerningene lettest å kontrollere, så våre anstrengelser begynner der.

Ved lovens bud opplever vi oss selv som mennesker med evne til å gjøre valg. Vi kjenner også innskytelsen til å gå vår egen vei og ikke følge loven. – Noen ganger vinner vi kampen, noen ganger taper vi. Og når kommer til at vi stadig vinner på ett nivå, finner vi at vi har utfordringer høyere oppe på stigen. Vi kan f. eks. finne at når vi slutter med å forsøke å gjøre oss populære ved stadig å ha kunne servere saftig sladder, kan det være vanskeligere å ikke uttrykke negative følelser overfor andre til ektefellen heller.

På en måte kan den disiplinen det krever å leve etter loven sammenliknes med fysisk trening. Man begynner ikke med å ta 100 kg i benkepress. Et slikt nivå når man bare etter endeløse gjentakelser på et lavere nivå.

Når vi venner oss til å seire over våre små begjær, kan vi håpe å seire i store utfordringer. Et barn som skriker på butikken og vil ha et bestemt snop, men blir stille når moren sier at det ikke er kosher, har gode utsikter til å kunne si nei til store fristelser senere i livet.

Men lovens bud gjør mer enn å lære oss selvdisiplin. De virker at vi hele tiden er klar over at Gud er nær oss. Hver gang vi stopper for å si en velsignelse, hver gang vi tenker over om en bestemt rett eller noe ord vi kunne si er tillatt, blir vi oppmerksomme på den Ene som skapte verden ved sitt ord.

Det hebraiske ordet mitzva, bud, kommer fra en rot som betegner at noe blir sammenføyet eller har kontakt. Budene gir oss kontakt med Gud.
Budene innebærer også at det finnes en gir ordrer og en som lystrer dem. Hver gang vi følger et bud, innebærer det en bekjennelse av at verden ikke begynte med oss og er mer enn vår lekeplass. En fullkommen Gud skapte oss ikke for å ha det morsomt, for å se hva slags kaos vi kunne skape. Han skapte verden med et formål, et formål som fullt ut avhenger av at mennesket i alminnelighet og det jødiske folket i særdeleshet oppfyller de oppgavene Gud har satt oss til.

En praktiserende jøde føler ikke budene som en byrde, men som noe han ikke kan tenke seg å leve uten. De understreker hvert øyeblikk det synet at livet har en hensikt og alt vi gjør en meningsfylt.

For en jøde er det ingenting som heter å stå stille. Enten er vi på vei oppover stigen mot fullkommenhet, eller så går det nedover. Tiden er ikke noe vi skal “slå i hjel”. Hvert øyeblikk er en kostbar mulighet.

Det at loven er til stede hele tiden, skiller jødedommen fra alle andre religioner. Jødedommen er faktisk egentlig ikke noen religion i det hele tatt, det er en altomfattende livsstil. Den anerkjenner ingen atskillelse mellom det verdslige og det hellige. Alt vi gjør er like viktig for Gud.

Må vi alle fortjene å knytte denne pinsen til begivenheten da loven ble gitt, skriver Jonathan Rosenblum.

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkelAvslutter ukelang anti-terror operasjon
Neste artikkelTre måneders arbeidskonflikt slutt
Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i Med Israel for fred (MIFF). Myrland ble i 2020 kåret av The Algemeiner «topp hundre personer som positivt påvirket jødisk liv» og av Jewish News Syndicates «40 mest innflytelsesrike talsmenn for Israel i sosiale medier». Myrland utviklet nettstedet miff.no på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.

Ingen artikler å vise