Arafat ingen fredspartner

Oslo-avtalen ble inngått i september 1993. Siden var Arafat en "partner for fred" i flere år.

Men egentlig var dette dømt til å bli mislykket helt fra begynnelsen av. Det hadde først og fremst tre årsaker:

I direkte brudd på avtalene bestemte Arafat at «væpnede grupper» (fanatiske muslimer og andre) skulle få fortsette sin «væpnede» virksomhet. Arafats rolle ble begrenset til å gi terroristene beskjed om å stanse terroren i perioder ut fra hva som akkurat da var i «palestinernes nasjonale interesse»: Å få Israel til å gjøre nye innrømmelser og/eller å redusere et press fra USA. – Disse terrorgruppene umuliggjorde noen ekte fred med Israel. Og de umuliggjorde et sivilisert samfunn innad i det palestinske samfunnet, hvor det har vært stor lovløshet og korrupsjon også uavhengig av konflikten med Israel.

Arafat bestemte at skolebøkene ikke skulle ha noe budskap om en fred hvor et Israel med jødisk flertall skal finnes. Tvert imot: Det ligger under og bak at jødenes stat skal bort. Vi viser til artikkelen
Jødehat i palestinske skolebøker. Dette er også i seg selv nok til å garantere at ekte fred er umulig.

I taler av Arafat og andre toppledere er det hele tiden kommet budskap, åpent og i koder, om at Israel skal bort. En typisk måte å gjøre det på, er å sammenlikne Israel med korsfarerne, som jo var midlertidige (f. eks. ved å sammenlikne Arafat med Saladin, mannen som beseiret korsfarerne). Vi viser til artikkelen Arafats taler til sine egne for å klargjøre hvordan situasjonen var i 1995, mens Yitzak Rabin enda satt som statsminister i Israel. Slik har det vært hele tiden.

Et stort antall erfaringer av denne typen er det som ligger bak når Israel ikke ønsker å forhandle med Arafat lenger. Grunnen er rett og slett at det ikke nytter. En rekke ganger har Arafat gitt de samme «innrømmelsene»: Avvæpne terrorister, stanse oppfordring til vold, straffe terrorister skikkelig. Men han har aldri gjort noe forsøk på å gjennomføre noe av det. Ingen avtale med Arafat er verd papiret den er skrevet på.

Israelerne er lei av inngå avtaler som ikke fører til noe annet enn at terroren fortsetter. De hevder at det finnes palestinske ledere som ønsker et mer pragmatisk opplegg som kan sikre palestinerne et best mulig dagligliv.

I tillegg til alt det andre har Israel nylig beslaglagt dokumenter både i Orient House (PLOs tidligere hovedkvarter i Jerusalem) og i Arafats hovedkvarter i Ramallah. Noen av dem beviser at Arafat har vært direkte engasjert i terror. Se: Arafat står bak terroren

Sitatet

Arafat fortsetter å gjøre stas på «martyrer» drept under terror-handlinger. Hovedpoenget i PLOs propaganda er at Israel er en ulovlig konstruksjon.

Lederartikkel i The Jerusalem Post, våren 1995.

Arafats taler til sine egne

Det følgende er en artikkel vi hadde i vår medlemsavis, Midtøsten i fokus nr. 2/1995, mens Yitzak Rabin var statsminister i Israel:

The Institute for Peace Education Ltd. utgav i februar 1995 en videokassett. Den inneholdt taler Yasser Arafat, PLO-leder og Nobelprisvinner, har holdt siden 1. januar samme år. Talene er sendt på palestinsk TV i Gaza. Temaene i talene er alltid de samme (våre kommentarer i klammer):

Den palestinske revolusjonen er den lengste i historien [kampene er altså ikke slutt ennå]. Palestinerne har ytt større ofre enn noe annet folk. Revolusjonens martyrer (inkludert de døde fra Hamas og Islamsk Jihad) er forbilder [han snakker her om selvmordsterroristene]. Avtalen med Israel er som Muhammeds fred med Kureish-stammen [som ble brutt etter få år]. PLOs nåværende selvstyre er den første fasen i PLOs faseplan fra 1974 [hans tilhørere vet at det siste punktet i denne planen er at det ikke finnes noe Israel mer].
Som en israelsk kommentator, kjent for sin støtte til avtalen med PLO, har sagt: I disse talene forbereder ikke Arafat palestinerne på fred. Han forbereder dem på krig.

Så langt etter en lederartikkel i Jerusalem Post (22.2.1995). Alle palestinerne forstår budskapet: Den «væpnede kampen» skal fortsette, og talene er en indirekte oppfordring til fortsatt krig. Riktignok kan presset fra Israel være så sterkt at man kan bli tvunget til å begrense terroren i perioder, men det er i så fall rent midlertidig.
Og dette blir nesten ikke gjengitt i våre medier. Eller har du kanskje hørt noe i de «store» mediene om dette?

---------

Dersom du savner kommentarfelt for Facebook her under artikkelen, er dette dessverre utenfor MIFFs kontroll. Det kan skyldes din nettleser, innstillinger på din nettleser og/ eller innstillinger i din Facebook-bruker. Kommentarer kan sendes til post@miff.no, eller legges inn på MIFFs Facebook-side.

Lettlest bok på 144 sider - perfekt gave til tenåringer og unge voksne som trenger å få en god smak av Israel.
Bestill den nye boken Israelernes overlevelseskraft

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkelSharon kan vinne støtte i Likud
Neste artikkelHamas-leder Rantisi drept
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise