På det meste var det nærmere en million jøder i arabiske land. Nå er det færre enn 10.000 igjen. – Det følgende bygger på Friedmans historie.
David Gerbi er psykiater i Italia. Sammen med sin familie flyktet han fra Libya i 1967. Da skulle deres arabiske naboer hevne seg på sitt lands jøder for Israels store seier i seksdagerskrigen.
Som italiensk statsborger søkte Gerbis mor i 2002 om en fødselsattest fra Libya (gjennom den italienske ambassaden i Libyas hovedstad Tripoli). En som arbeidet der, gjenkjente morens pikenavn (Debash), og fortalte at det fantes en jødisk kvinne med det etternavnet på et sykehjem i Tripoli. For familien var det et sjokk, de trodde ikke at det var noen overlevende jøde igjen i Libya. Men Gerbi bestemte seg for å reise tilbake til landet han forlot som 12-åring og oppsøke damen, som var en kusine av hans mor. Ingen vet nøyaktig hvor gammel hun var, men hun måtte være over 80 år.
En jøde til Libya
Gerbi visste ikke om noen jøde som hadde besøkt Libya, og det var vanskelig å få visum. Gerbis familie var imot at han reiste, de syntes at det var for farlig. Men de libyiske myndighetene var forbausende raske til å gi ham de papirene han trengte. Det gikk bare noen uker før han befant seg på flyplassen på vei til sin barndoms by.
Da han kom til flyplassen i Italia, ble han møtt av en framstående representant for den libyiske ambassaden i Roma. Representanten sa til Gerbi at han håpet Gerbi ville bruke sine forbindelser i USA til å hjelpe til med å gjøre slutt på Libyas internasjonale isolasjon. Gerbi hadde gjort akademisk arbeid i USA og kjente flere medlemmer av Kongressen.
Da så Gerbi kom til Libya i september 2002, ble han – som forlot landet som en fattig flyktning 35 år tidligere – mottatt av et følge på 12 soldater, to livvakter fra sikkerhetstjenesten og en bil fra den italienske ambassaden. Han fikk vite at han var Ghaddaffi-regjeringens gjest og skulle bo på det flotteste hotellet i landet.
Han besøkte huset der han bodde som gutt. Der bodde det (selvsagt) noen andre nå. Han besøkte stedet hvor den jødiske gravlunden hadde vært. Der var det nå en hovedvei og asfalt. Han gikk til gullsmedforretningen som hans far, Shalom, hadde drevet. Han fant at dagens eier var en muslim som het Salaam. Det er det samme navnet på arabisk, det betyr fred.
Den siste jøden
Kvelden før Rosh Hashana, jødisk nyttår, kom han til sykehjemmet hvor den jødiske kvinnen, Rina Debash, bodde. Kvinnen bare stirret ut i rommet. Pleieren fortalte at hun ikke hadde kommunisert med noen på flere år, hun var langt inne i en verden hvor de ikke kunne nå henne. Gerbi gav henne sjokolade og andre gaver. Hun reagerte ikke. Men så tok han opp et lite gullsmykke med det hebraiske ordet shaddai (Den Allmektige) og hengte det om halsen på henne. Da så hun opp på ham og spurte: «Hva er det?» Han fortalte henne det. Hun var rolig en liten stund. Så spurte hun: «Hvem er du sønn til?» «Jeg er sønn av Dina,» svarte han. «Hun med en nese som en potet?» spurte den gamle. (Det var en treffende beskrivelse av moren.) Så snakket han til henne om de jødiske høytidene. Det så ut som om hun var glidd tilbake til sin lukkede verden. Men nei. Gerbi hadde hoppet over sukkot, løvhyttefesten, og den gamle rettet på ham. Så sa hun: «Jeg vil bli med deg. Jeg vil til Palestina.» Gerbi lovte å gjøre alt han kunne for å få henne ut.
Men det tok tid. Først 7. oktober 2003 forlot den siste jøden Libya, på vei til Italia. Der levde hun ikke mer enn en måned. Men liket ble fløyet til Israel, hvor hun ble begravd i nærheten av Petah Tikva.
Så nå er det ingen jøder igjen i Libya. Men landet har åpnet seg mer mot verden enn før, og til og med snakket om å gi erstatning til jødene som flyktet derfra.
Relaterte artikler
Diasporaen
