Mens Tony Blair for noen år siden var en stor medie-helt, er han nå i stadig økende grad hatet i mediene og ellers.
Det kan nok ha flere grunner. Englands statsminister er en venn av president George W. Bush. Han har deltatt aktivt i krigen i Irak og krigen mot terror. Men det spørs om ikke den viktigste grunnen er hans vennskap med Israel.
Blair er en pragmatiker og ikke en overbevisnings-politiker slik som Thatcher var. Men når det gjelder forholdet til USA, støtten til Israel og kampen for å beskytte frihet og demokrati, avviser han tidsånden og følger sine instinkter.
Fra en tale av Blair
I en tale til en gruppe Israel-venner i London i slutten av juni, la han ikke fingrene mellom: «Jeg tror dere vet allerede hvor sterkt jeg føler for Israel – om dets rett til å eksistere, om dets rett til å bli anerkjent og dets rett til trygghet. Når folk spør meg hvorfor jeg er en venn av Israel, gir jeg dem et enkelt svar: Fordi jeg beundrer Israel, dets folk og hva de har oppnådd siden Israel ble opprettet.
Israel er et land som har opprettholdt et pulserende demokrati og er blitt en sterk konkurrent på verdensbasis på felter som medisin, handel og informasjonsteknologi på bare litt over 50 år.
På litt over et halvt århundre har Israel tatt igjen de mest avanserte økonomiene i verden, og utrettet på noen få tiår det som verden ellers brukte århundrer på å oppnå. Og jeg mener at dette i seg selv er et vitnesbyrd om den jødiske ånd og om Israel selv.»
Det var utdrag fra Blairs tale. Ikke rart mannen er hatet.
Kilde: En artikkel under Seven days av Douglas Davis i Jerusalem Post 1. juli 2004.
