| Noe forsinket skal vi gjengi noen tanker som egentlig har med pinse å gjøre. Mye av stoffet bygger på en artikkel av David Hazony, som er redaktør av bladet Azure. Den stod i Jerusalem Post den 24. mai 2004. |
Men pinsen, med loven, var det som grunnla nasjonen ut av stammer av tidligere slaver. Israelittene fikk en sammenhengende visjon.
Eksil
På 1900-tallet mente noen jødiske tenkere at Gud hadde utvalgt det jødiske folk til å være spredt over hele jorden og spre budskapet om Gud og hans lov til hele menneskeheten. Jødene drev og driver ikke misjon, så målet var ikke at andre skulle bli jøder. Men de ville påvirke verden som «guddommelig dogg blant folkene». Og jødene skulle være «en kreativ kraft» blant folkene. – Når vi ser hva jødene har utrettet i Europa, USA og andre steder, må vi vel innrømme at dette er aktuelle poenger.
Disse tenkerne oppfattet det altså som en velsignelse, ikke en forbannelse, at jødene ikke hadde noe eget land. De mente at jødene ikke trengte noen egen stat. Jødene skulle være «et hellig folk» blant folkene.
En jødisk stat
Men religiøse zionister var uenige i dette. En av de mest kjente i så måte var Abraham Isaac Kook. Han påpekte at jødisk tradisjon legger stor vekt på nasjonalitet. I Bibelen (jødenes Bibel er Det gamle testamentet) står det at jødene skal være «et kongerike av prester og et hellig folk» (2. Mosebok 19:6). Jødenes stat skulle være en modellstat med et rettferdig styre, rettferdige domstoler, rettferdige skatter og et system med nasjonal tjeneste. Rabbinere flest så jødenes eksil som en klar forbannelse.
Jødedommen er mindre individualistisk enn kristendommen. Den handler ikke bare om at sjelen blir frelst. Den handler også om å bygge et rettferdig og god samfunn etter Guds lover. Jødedommen er ikke bare en religion, men også en sivilisasjon ut fra Guds pakt med folket på Sinai. Helt fra begynnelsen av var det meningen at jødedommen skulle leves ut i en jødisk nasjon som holdt til i jødenes land.
Israels folk levde nok ikke alltid opp til den bibelske visjonen i århundrene etter Moses. Men Hazony skriver at oldtidens jødiske stat var en levende, kreativ kraft. Den gav blant annet verden den hebraiske Bibelen og senere Mishna og Talmud (som har betydd mye først og fremst for jødene selv).
Uten et eget land ble jødedommen mer og mer striks og bokstavtro, mindre og mindre dynamisk og levende, mener Hazony.
I moderne tid
Jødenes plass i samfunnet hadde hvilt på en bestemt politisk logikk, hvor jødene hadde sin plass i utkanten av samfunnet. Men på 1800-tallet fikk jødene tilbud om likestilling og frihet mange steder i Europa. Det førte til at de oppgav sin jødiske tradisjon i store flokker. Noen lot seg døpe og ble kristne (i en eller annen betydning av ordet), andre fikk sin religiøse og nasjonale bevissthet kraftig svekket. Hele jødiske menigheter ble borte i assimilering og i forfølgelse.
For jødehatet tok ikke slutt, slik mange trodde at det ville. Likevel var mange jøder optimister og mente at jødehatet etter hvert ville forsvinne.
Holocaust
Holocaust gjorde, for de fleste jøders vedkommende, slutt på disse spekulasjonene. Jødehatet var sterkere enn noensinne. Zionistenes argumenter for at jødene må ha en egen stat, ble kraftig styrket. Mange religiøse jøder mente også at det bare var i jødenes eget land den jødiske religionen kunne utvikle seg så dynamisk som den bør være.
Jødenes stat skal ikke bare være en nødhavn, men også en fornyelse av den jødiske sivilisasjonen.
Et lys for folkene?
Hvordan har det så gått med jødenes stat? Hazony skriver at det klart er «blandede resultater». Men som vi har nevnt flere steder, se temasidenSuksessen (og andre steder på dette nettstedet), gjør Israel det langt bedre enn nabolandene på de fleste felter (inkludert i demokrati og rettssikkerhet), og også bedre enn mange vestlige land på mange felter.
Først og fremst er Israel et land som setter høye krav til seg selv. Israels selvbilde som et folk som skal være hellig har aldri forsvunnet.
