Arafat er død, og mediene bruker mange ord på ham. Politikere kommenterer. Vi skal også kommentere enkelte sider i bildet.
Først vil vi henlede oppmerksomheten på at de franske legene har slått fast at Arafat ikke døde av kreft og ikke av forgiftning. Det var tale om en hjerneblødning. Men i den arabiske verden blir nok den etablerte sannheten at Israel drepte ham.
Motstridende
De fleste har vel fått med seg det sirkuset som var de siste dagene av hans liv, med stadige motstridende meldinger (som til dels kom samtidig): Han var i koma, var hjernedød, var våknet opp, var på bedringens vei, skulle komme tilbake til Vestbredden.
Og til slutt: Han levde og de viktigste organene fungerte, og man skulle ikke slå av maskinene som holdt ham i live – men han skulle begraves på fredag.
I og for seg var dette helt som seg hør og bør, for slik var det mens Arafat levde også: Han sa forskjellige ting til forskjellige folk alt etter hva han trodde gjorde seg best hos «det ærede publikum» i hvert enkelt tilfelle. Dette har han kunnet drive systematisk med, i trygg forvissning om at medier flest ikke ville stille kritiske spørsmål eller avsløre hva som foregikk.
Skapte palestinsk identitet
Ifølge NTB, gjengitt i Aftenposten, sa lederen for Stortingets utenrikskomite, Thorbjørn Jagland: «Yasser Arafat vil bli husket som den som samlet palestinerne til et folk. Og prosessen mot en palestinsk stat vil fortsette etter hans død». Og Terje Rød-Larsen har sagt (samme kilder) at Arafat først og fremst var den palestinske identiteten, mer enn det palestinske flagget og mer enn nasjonalsangen.
Dette stemmer. Tidligere statsminister Golda Meir sa en gang at «palestinerne» eksisterte ikke da jødene kom til Palestina. Hun gav da uttrykk for et historisk faktum: Da jødene begynte å innvandre til Palestina for alvor, var det ingen personer i dette området som kalte seg for palestinere. Det var arabere der, men de følte seg ikke som forskjellige fra araberne i det som nå er Israels naboland (Libanon, Syria, Jordan, Irak, Egypt). Det hadde i århundrer vært utstrakt flytting mellom disse områdene.
Vi finner det også i PLOs grunnlov (charter). Vi leser i artikkel 1: «Palestina er .. en udelelig part av det arabiske hjemland, og det palestinske folk er en integrert del av den arabiske nasjon.» Artikkel 12 lyder slik: «Det palestinsk-arabiske folk tror på arabisk enhet. For å lykkes i sin oppgave med å oppnå denne målsetting må de, i denne fase av sin kamp, bevare sin palestinske personlighet og utvide bevisstheten om dens eksistens, og motstå enhver plan som tar sikte på å oppløse eller svekke den.» Her står det altså at den «palestinske personlighet» er noe man bare skal holde på «i denne fase av sin kamp», dvs. for å bli kvitt Israel. Dette er noe man gjør «for å lykkes i» å oppnå arabisk enhet! PLO sier altså med rene ord, i grunnloven, at en palestinsk identitet er et trick man bruker midlertidig i kampen mot Israel. PLO har grunnlovfestet at det ikke er noen varig målsetting å bevare «sjølråderetten»!
Men Arafat har skapt og dyrket omhyggelig en palestinsk identitet. Hensikten er å bygge opp under kravet om at de palestinske flyktningene fra 1948 har en «rett til å vende tilbake» som ingen andre flyktninger fra den tiden har. Og bak det hele ligger grunntanken: De foraktede jødenes stat skal bort. Jødene skal holde seg på plass, og være dhimmier («beskyttede personer») under muslimsk styre.
Pan-arabisk
Som vi så like foran her, har PLO faktisk grunnlovfestet å arbeide for arabisk enhet på lengre sikt.
Jeg husker også Arafats kommentarer ved en rekke anledninger, for eksempel da Den forente arabiske republikk ble opprettet av Egypt og Syria.
(Prosjektet varte ikke så lenge, for syrerne mente at de ikke ble behandlet på like fot.) Han sa da at Palestina og Jordan også skulle bli med i unionen.
Ellers var diktatoren i Egypt, Gamal Abdel Nasser, en meget populær mann blant palestinerne. Han tok mål av seg til å opprette et arabisk storrike, med seg selv som hersker, naturligvis.
De pan-arabiske tankene er nok også hovedgrunnen til at Saddam Hussein var meget populær blant palestinerne.
Dette er altså det egentlige målet, mens en uavhengig palestinsk stat bare er et midlertidig mål for å få Israel bort.
Udemokratisk
I sine kommentarer i forbindelse med Arafats død, sa Terje Rød-Larsen, som kjente Arafat meget godt, at stadig flere palestinere har ment at Arafat førte palestinerne i feil retning de siste fire årene, altså under intifadaen. Rød-Larsen forteller at en gang han forsøkte å overbevise Arafat om å gjennomføre demokratiske prosesser, begynte Arafat å le og sa: «Men Terje, jeg er en arabisk hersker.» Arafat så på demokrati som tøv, og hadde Nasser og andre sterke eneherskere i den arabiske verden som forbilder.
Vi viser ellers til to av våre artikler for mer om Arafats forhold til demokrati:
Da Arafat ble valgt
Hyllest til tyranner
«Fra terror til fredsforhandlinger»
Vi ser at statsminister Bondevik vil huske Arafat «for hans linjeskifte fra terror og geriljakamp til fredsforhandlinger».
Dette er en misforståelse. Arafat har ikke på noe tidspunkt oppgitt å bruke «væpnet kamp» (terror) for å nå sine mål. (Han har riktignok inngått avtale om det, men Arafat har aldri forsøkt å holde sine avtaler.) Men det Arafat bestemte seg for, var å bruke forhandlinger sammen med terror. I noen perioder, når man håpet at det kunne få Israel til å gi mer i forhandlingene, har det vært noe bortimot terror-pauser. Men Arafat har hele tiden truet med terror og brukt terror. Og han har ikke gjort noe som helst for å avvæpne og oppløse terror-organisasjonene, til tross for en rekke avtaler om det.
Ønsket ikke stat
I en rekke kommentarer er det sagt at Arafat ikke nådde sitt mål: En palestinsk stat. Men selv om Arafat forsøkte å late som om han hadde dette målet, tyder alt på at det hadde han ikke. Ikke en palestinsk stat ved siden av et Israel med jødisk flertall.
Under «veikartet for fred» har USA og verden for øvrig lovt å godkjenne en palestinsk stat så sant palestinerne sørger for å fjerne ulovlige terror-grupper, ulovlige våpen m.m. Verden vil da anerkjenne en palestinsk stat, selv om Israel protesterer og selv om palestinerne fremdeles står på krav som kan legge grunnen for krig i fremtiden. Men dette har Arafat ikke villet gjøre. Han vil altså heller ha terror enn en uavhengig stat.
Arafat vil heller ha terror enn stat
Og ellers har Arafat med åpne øyne sørget for at høyresiden i Israel vant valg, slik at han selv skulle slippe å gi de avgjørende innrømmelsene. Når Benjamin Netanyahu vant over Shimon Peres sommeren 1996, var det først og fremst fordi Arafat ikke gjorde noe for å forhindre en serie terroraksjoner i Israel våren 1996, altså mens Peres var statsminister. Med intifadaen fra høsten 2000 av sørget Arafat for at israelerne valgte Ariel Sharon til statsminister. Dersom Arafat hadde ønsket en realistisk fred, ville han ha hjulpet venstresiden i Israel til makten.
Aldri tale om ekte fred
Det er en ting vi føler behov for å slå fast: Ingenting tyder på at Arafat på noe tidspunkt tenkte seg en varig fred med et Israel med jødisk flertall. Som redaktør Amotz Asa-El skrev i Jerusalem Post 27. februar 2003: «Tusener av tidligere Arbeiderparti-velgere innrømmer ydmykt at de som hele tiden sa at Arafat lurte oss, hadde rett». Arafat ønsket israelske innrømmelser, men ikke fred.
Det avgjørende spørsmålet er «rett til å vende tilbake». Det vil si at palestinske flyktninger fra 1948 og deres mange etterkommere (4-6 millioner i alt, de palestinske familiene er gjennomsnittlig svært store) skal ha rett til å flytte tilbake til Israel og overta de eiendommene de hadde der den gangen. Jødene som er kommet til Israel, de fleste som flyktninger fra arabiske, muslimske og øst-europeiske land, vil da ikke ha noe sted å gjøre av seg. Og jødene vil være tilbake den statusen de har hatt i århundrer:
Prisgitt ulike herskeres luner, vekkelser i ulike andre religioner m.m., og ofte til og med uten noe sted å flykte til når det stormet som verst.
Uansett hva han ellers har sagt og gjort: Denne «retten» har Arafat nektet å oppgi. Dermed er en meningsfull fred umulig.
Mer om dette i artikkelen:
Med rett til landet
