Da Tony Blair i begynnelsen av desember annonserte en konferanse om Midtøsten, ble israelerne urolige. Blair nærmer seg valg, og er under kritikk både i sitt parti (Labour) og i folket. Israelerne fryktet at han ville «betale sine problemer med israelsk mynt». Det vil si søke å bli populær på den vanlige måten: Ved å kritisere Israel.
Men etter å ha snakket med Blair, har israelerne oppgitt sin motstand mot konferansen, selv om de ikke deltar selv. Emnet skal nemlig ikke være forholdet mellom israelere og palestinere, men demokratisering og reform i de palestinske områdene.
På en pressekonferanse i Jerusalem 22. desember 2004 sammen med statsminister Ariel Sharon, sa Blair at det ikke vil bli vellykkede forhandlinger eller fred uten at det blir slutt på terroren. «Verden har endret seg de siste få årene,» sa han. Terror blir ikke lenger godtatt.
Han sa at også Storbritannia må forsvare seg mot terror-handlinger. Noen forsøker å gjøre terrorhandlinger i Storbritannia. Og dessuten er britene i Irak, «hvor folket ønsker demokrati og terroristene forsøker å stanse dem.» Da Blair var på besøk i Irak like før, sa han at kampen helt tydelig står mellom demokrati og terror.
For første gang antydet en europeisk leder at en palestinsk stat ikke er noe mål i seg selv. Det avhenger av hvordan den blir. Skal den være levedyktig, kreves det mer enn et landområde som henger sammen og økonomisk uavhengighet. Tanken om en levedyktig palestinsk stat omfatter også «demokrati, økonomisk gjennomsiktighet og en slutt på sikkerhetsproblemene som har plaget denne prosessen», sa Blair.
Dette er i overkant av de kravene israelere flest stiller – de legger mest vekt på sikkerheten.
Blair fikk spørsmål på pressekonferansen om hva han mente om at Israel reagerte kjølig på et utspill fra Syria. Han svarte at det var Israels sak å avgjøre slike spørsmål. For to år siden rullet han ut den røde løperen for Assad i London. Men i mellomtiden har han opplevd at Syria gjør lite for å hindre terrorister i å ta seg inn i Irak.
