Mens sjahen styrte i Iran (han måtte flykte fra landet i januar 1979), var Irans økonomi på et tidspunkt like stor som den spanske. Men i løpet av årene med teokratisk styre har inntekten per innbygger i Iran sunket til en tredel av hva den var før den islamske revolusjonen. Altså sunket med to tredeler!
Den islamske revolusjonen vokste fram fordi frustrerte studenter og intellektuelle kunne drive fritt innenfor moskeer og religiøse foreninger, hvor sjahens hemmelige politi ikke kom til.
Situasjonen i dag
I dag har revolusjonsånden for lengst veket plassen for politisk undertrykkelse. Mullahene bruker milliarder på å bestikke støttespillere. To av tre iranere er under 30 år, og nesten en tredel er arbeidsløse, ifølge vestlige anslag.
Mange iranere vet meget godt at de har det dårlige enn mange andre. Det bor 4 millioner iranere i utlandet. Iranerne ser hvordan de lykkes i andre land, og spør hvorfor de selv har det dårligere.
Reformer avvist
For et par år siden så det ut som om reformer skulle være en ustoppelig kraft som rullet fram. Men de endte i en frontkollisjon med puritansk Islam. Og de ekstreme slo tilbake angrepene med stor kraft, styring av valgene m.m. [Blant annet ble en stor del av kandidatene strøket av mullahene.] Så deres teokrati beholdt kontrollen. Ifølge iranske observatører gadd bare 11 % av befolkningen å stemme i de siste valgene.
Om president Muhammad Khatami, som skulle være mannen til å gjennomføre reformene og innføre et moderat regime, klarte ikke å gjennomføre det. Mullahene kastrerte ham politisk.
Kilde: En artikkel av Arieh O’Sullivan 25. november 2004 i Jerusalem Post.
