I en artikkel 25. mai i Jerusalem Post tar Evelyn Gordon opp den «retten til å vende tilbake» som palestinerne (og deres venner) krever: Alle de araberne som flyktet fra Israel i 1948, og alle deres etterkommere, skal ha en «rett til å vende tilbake» og overta sine eiendommer fra 1948. Dette er en «rett» ingen andre flyktninger fra den tiden har hatt. Vi har behandlet dette i Med rett til landet.
Gordon påpeker at dersom det er noe israelere av alle farger står sammen om, er det at Israel ikke kan godta noen slik «rett». Den ville bety slutten for Israel som en nødhavn for forfulgte jøder og som en stat hvor jødene er frie og kan kontrollere sin egen skjebne.
Hun mener at Israel har gjort en stor feil ved å finne seg i at det gjelder en annen definisjon for palestinske flyktninger enn for alle andre flyktninger i verdenshistorien. Under den definisjonen som FNs høykommissær for flyktninger bruker, og som gjelder alle andre flyktninger enn de palestinske, er flyktninger bare dem som selv flyktet fra sitt opprinnelsesland ut fra velbegrunnet frykt for forfølgelse.
Flyktningestatusen blir ikke arvet av etterkommere. De har tilhørighet i det landet hvor de er født. Det er ingen holdbar grunn til at noe annet skal gjelde for palestinerne enn det som gjelder for jøder som er flyktet (fra Europa og arabiske land) og alle andre flyktninger.
«Retten» fører til store innrømmelser
Så lenge palestinerne får lov til å fremme kravet om at alle flyktningene med etterkommere (4,2 millioner eller noe slikt) har «rett til å vende tilbake», er det et veldig sterkt forhandllingskort for dem. Mange forstår at Israel ikke kan godta dette kravet. Men det er en alminnelig oppfatning at Israel må gi veldig mye for å oppveie en eventuell palestinsk «innrømmelse» i denne saken. Det dreier seg ikke minst om Tempelfjellet, hvor det er vanlig å vente at jødene skal oppgi alle sine rettigheter til det som er jødedommens helligste sted. [Israel foreslår en eller annen form for deling av adgang og kontroll.]
Vende tilbake?
Nå i 2005 er det 57 år siden Israel ble opprettet og 6-700.000 arabere flyktet fra det som ble Israel. Det er anslått at ca. 200.000 av disse flyktningene fremdeles lever. Det ligger i sakens natur at etter som årene går, blir disse raskt færre. Dette er de eneste som ifølge vanlige definisjoner kan anses som flyktninger. Dersom disse flyktningene skulle «vende tilbake», ville det bli en stor belastning for Israels velferds-system. Men det vil ikke være noen stor trussel mot Israel.
Gordon synes derfor at Israel bør overveie å tilby de ekte flyktningene etter FNs vanlige definisjon en slik rett. Det ville styrke Israel i debatten, mener hun.
Undertegnede tror nok at Gordon undervurderer hatet mot Israel i Europa og andre deler av verden, og at et slikt tilbud fra Israel neppe ville få noen varig, positiv virkning for hvordan Israel blir oppfattet. Dessuten synes jeg ikke at det er noen grunn til at Palestina-flyktninger skal ha noen «rett» som ingen andre flyktninger fra den tiden har.
Men det er interessant og tankevekkende at verden opererer med en helt annen definisjon av «flyktning» enn ellers i det ene tilfellet hvor jøder med større eller mindre rett kan få skylden for flukten. Det burde de som jobber med «folkerett» få ordnet så raskt som mulig.
