– Det ser ut for at Sharon ikke vil vende tilbake til sin stilling. Men jeg håper at han får vende tilbake til gården sin og familien, innleder Yossi Sarid.
Det er velkjent at Sharon og jeg har vært svorne fiender. Unntaket var det siste året, hvor vi stod sammen om tilbaketrekningen fra Gaza. Men vi skal ikke la politiske motsetninger ødelegge det personlige forholdet. Jeg husker godt hvor opptatt Sharon var av hvordan jeg hadde det da jeg hadde en hode-operasjon. Nå er jeg bekymret for ham.
Det er ingen grunn til å skjule at jeg ønsket Sharon skiftet ut. Men i et land som vårt, et demokrati, skal statsministre byttes ut ved valg, ikke på operasjonsbordet.
I to situasjoner har vi hatt nær kontakt. Først da Sharon i 1977 tilbød meg plassen som nummer to på listen til sitt parti Shlomzion. Til denne dag vet jeg ikke helt om Sharon mente det alvorlig. Med Sharon kan man aldri vite. [Sharons parti fikk to representanter inn i Knesset. I neste omgang slo han det sammen med høyrepartiet Likud, som han hadde vært med på å skape i 1973.]
Den andre gangen var i de to årene da Sharon var statsminister og jeg var opposisjonsleder. Loven krevde at vi skulle møtes minst en gang i måneden. Vi møttes oftere enn det.
Og nå kan jeg røpe hva vi snakket om i disse hyppige møtene. Det vil sikkert overraske noen. Vi brukte 10 minutter på «sikkerhetsoppdateringer». Så sladret vi om politikere fra alle partier, også våre egne. Deretter snakket vi om våre familier. Han snakket om sine sønner, jeg om mine sønner og datter.
Og vi nøt å snakke om våre kjære barnebarn. Sharons ansikt skinte, det var lett å se at han frydet seg. Arik er en familiemann av første klasse. Jeg er sikker på at det som kostet ham helsen, var etterforskningene av hans sønner Omri og Gilad.
Arik har alltid vært kjent, spesielt mens han var statsminister, for sin selvkontroll og selvdisiplin. Det gjaldt også når det gikk som verst. Netanyahu svettet, Arik var fullstendig rolig. Jeg kikket på ham da det gikk som verst i Knesset, og hadde nok en mistanke om at det raste en storm under hans rolige ytre.
Jeg håper at han kommer seg og får vende tilbake til gården sin. Det er et sted han elsker. Jeg tror at jeg vil besøke ham. Vi skal sitte på verandaen, se fuglene fly forbi, og snakke om den freden vi begge har søkt [på ulik måte, kanskje] hele vårt liv og ennå ikke sett. Selvsagt vil vi snakke om «sikkerhetssituasjonen», og så vil vi sladre om noen gode venner. Så vil vi vise hverandre bilder og oppdatere hverandre på hva barnebarna har gjort siden sist.
