Amotz Asa-El er fast kommentator i Jerusalem Post. Han var tidligere Arbeiderparti-velger. Men etter at intifadaen startet høsten 2000 og palestinerne har avvist seriøse fredsforhandlinger, har han endret holdning og blitt mer kynisk i forhold til palestinerne. (Noe lignende gjelder svært mange israelere som var på venstresiden.)
5. januar 2006 hadde han en artikkel om Arbeiderpartiet og dets nye leder Amir Peretz (som tidligere var leder av Histadrut, Israels LO). Der tar Asa-El først og fremst for seg økonomien, i mindre grad forholdet til palestinerne. Det følgende er noen punkter fra hans artikkel, fritt gjengitt.
Peretz’ spådom
Da Benjamin Netanyahu ble finansminister i 2003, sa Amir Peretz at Netanyahus reformer (som gikk i retning av privatisering og markedsøkonomi) ville øke den økonomiske krisen i Israel og føre til at ledigheten ville gå opp fra 10 til 13 %. Peretz forlangte at regjeringen skulle øke skatten med 8 milliarder kroner. Dessuten ville han nesten doble minstelønnen, sette pensjonsalderen ned og gi skattefradrag for boliglån. Asa-El mener at det ville ha stanset veksten i økonomien og ført til stor inflasjon. [Israel har tidligere hatt en sterk inflasjon, på det verste ble prisene mer enn firedoblet på ett år.]
Arbeiderpartiet ønsker å framstå som partiet med sosial samvittighet og omsorg for de fattige. Asa-El mener at det ikke er troverdig, for partiet går inn for å bevare offentlige monopoler innenfor havnevesenet, elektrisitetsproduksjon, oljeraffinerier og mye annet. Der har de ansatte høyere lønninger enn andre israelere.
For stor offentlig sektor
Asa-El mener (som mange andre) at et hovedproblem i israelsk økonomi er en for stor offentlig sektor, noe som fører til høy skatt og ofte liten effektivitet. Sharon-regjeringen, særlig finansminister Netanyahu, gjorde en stor innsats for å modernisere og innføre konkurranse. Men han kom ikke så langt som han ønsket, ikke minst på grunn av motstanden fra det israelske Arbeiderpartiet og Histadrut under Amir Peretz.
Økonomisk suksess
Arbeiderpartiets spådommer om hvordan Sharon-regjeringens politikk skulle virke, har ikke slått til. Tvert imot: I fjor vokste Israels samlede produksjon med så mye som 5,2 %. Inntekten per person gikk opp med 3,3 %. Eksporten økte med hele 25 %. Og arbeidsledigheten gikk ned med 2 % mens Benjamin Netanyahu var finansminister. [Netanyahu trakk seg fra regjeringen i august 2005 i protest mot den israelske tilbaketrekningen fra Gaza.]
Når Arbeiderpartiet sier at «bare de rike har tjent på Netanyahus reformer», vet tusener av israelere at de nå har råd til å kjøpe mer enn før av nye kjøleskap, DVDer, TVer, vaskemaskiner m.m.
Oslo-avtalen
I tillegg kommer Arbeiderpartiets forhold til Oslo-avtalen, som de fleste israelerne betrakter som mislykket. I stedet for å ta avstand fra avtalen, krever Arbeiderpartiet opphavsrett til den. Og de er lunkne til sikkerhetsgjerdet, som de fleste israelerne betrakter som et viktig grunnlag for Israels sikkerhet.
Asa-El mener at denne politikken nok kan føre til at Arbeiderpartiet kan vinne et mandat eller to fra Meretz (som ligger til venstre for Arbeiderpartiet). Men det vil neppe ta mandater fra Sharons parti Kadima på den måten.
