Hvorfor tilbaketrekning?

Før du leser videre, vil vi takke deg som er medlem av MIFF og gjør det mulig for oss å drive dette nettstedet. Er du ikke medlem ennå, vil vi invitere deg til å betale kontingent for 2021 nå. Da gir vi deg resten av år 2020 gratis.

Det mener Saul Singer, som er redaktør i Jerusalem Post. Her bygger vi på en artikkel han publiserte 9. mars 2006, hvor Singer tar opp hvorfor Kadima-partiet ønsker å dele landet nå mens palestinerne er styrt av terrororganisasjonen Hamas.

Høyresiden i Israel opplever det som galskap. Skal man belønne en hund som biter? Det vil bare føre til å gjøre den sterkere og mer oppsatt på å bite. Singer svarer at Hamas-styre er ikke bare en fare, men mest en mulighet.

Israel vant terrorkrigen
Høsten 2000 gikk Arafat til terrorkrig mot Israel. Planen var at terroren skulle knekke Israel. Men Israel viste en mye større vilje og evne til å slå tilbake enn det palestinske lederskapet hadde ventet (og mange israelere hadde fryktet), og etter hvert klarte palestinerne bare å gjennomføre en liten del av terroren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Også politisk gikk det annerledes enn palestinerne hadde ventet. I begynnelsen av intifadaen gikk det riktignok som de tenkte: Israel ble helt isolert. Selv de minste aksjonene fra det israelske forsvaret førte til reaksjoner i FN og noen ganger USA. Men etter hvert har flere forstått hva som skjer. Nå har Israel mye friere hender til å gjøre det som er nødvendig for å forsvare sin sikkerhet.

Skjule målet
Både Hamas og Fatah bygger sin politikk på “faseplanen”, som går ut på at palestinerne skal få så mye land som mulig i Palestina og så bruke det til etter hvert å ødelegge Israel fullstendig. Arafat var derfor ikke interessert i å få en egen stat, noe som ble klart gang på gang. [For eksempel ved terrorangrep i Israel før valgene slik at høyresidens kandidat skulle vinne valget.] En stat ville nemlig bety anerkjente grenser mot Israel, og det ville gjøre kampen for å fjerne Israel vanskeligere.

De palestinske lederne visste at jo mer de bygger en stat, jo vanskeligere vil det bli å opprettholde krigen mot Israel. Internasjonal sympati avhenger av at palestinerne er statsløse. Når de har en stat, selv om den er liten, blir det en konflikt om grenser. Da er det også en forutsetning at Israel skal eksistere. Så selv om verden skulle støtte de palestinske grensekravene, vil man i praksis ha gitt opp det egentlige målet: At Israel skal ødelegges.

Arafats strategi var basert på å skjule dette. Singer uttrykker det slik: “Ironien er at bare ved å hevde at de ønsket sin egen stat og ville skape fred med Israel, kunne det palestinske lederskapet unngå å gjøre begge deler.”

Terror og legitimitet
Bak Sharons og nå Kadimas politikk er det en stilltiende forutsetning: Terroren er ikke noen eksistensiell trussel mot Israel. Israelerne kan håndtere den slik at den ikke blir mer omfattende enn de kan leve med. Den store trusselen går på legitimitet, at verden ikke godtar at Israel finnes.
Jo mer palestinerne måtte velge å satse på terror, jo mer vil det svekke deres egen legitimitet og styrke Israels, slik vi har sett nå i en periode.

Demografi og deling
I en situasjon hvor den arabiske (palestinske) befolkningen øker raskere enn den jødiske, er det viktig at Israel ikke kontrollerer flere arabere enn nødvendig. Det er en viktig grunn (for mange hovedgrunnen) til at Israel bør dele landet. Og så lenge palestinerne fortsetter å bruke terror, må skillet være absolutt i form av en barriere (gjerde og mur).

Med en Hamas-regjering blir det synlig at palestinerne ikke seriøst vil forhandle om en fred hvor det finnes et varig Israel med jødisk flertall. Da har Israel bedre muligheter enn ellers til å fastsette en midlertidig “grense” (som ikke blir noen grense i juridisk, folkerettslig forstand). Og det er enighet i Israel nesten over hele det politiske spekteret at denne “grensen” ikke skal gå der hvor en varig grense blir ved en ekte fred, men gi Israel mer i første omgang. Som Yossi Beilinsa i et intervju nylig: “Det må være noe igjen å forhandle om.”

Etter en generasjon eller to er det forhåpentligvis mulig å få en ekte, varig fred. I mellomtiden må situasjonen gjøres så levelig som mulig for alle parter. Men Israel vil fortsatt treffe de tiltakene som er nødvendige for at innbyggerne kan leve i mest mulig trygghet og naboene ikke skal få drive terror og annen vold mot Israel.

 



Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Forrige artikkelTo bygningsarbeidere døde i ulykke
Neste artikkelIDF omringer Ze’evis drapsmenn
Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.