Den palestinske selvmordsstrategien

De som representerer palestinerne, er ikke interessert i fred og velstand for sitt folk. De er interessert i å kjempe mot Israel og vinne sine små, patetiske “seire”. De betrakter selve kampen som en seier.

 
Støtter DU det jødiske folkets rett til et nasjonalt hjemland? Klikk her for å bli medlem av MIFF fra kun kr. 4,- per uke

– Det skriver den israelske forskeren Barry Rubin. Det følgende bygger på en artikkel av ham i Jerusalem Post 9. juli 2006. Rubin er fast spaltist. Artikkelen het Regionen: Palestinsk selvmordsstrategi.

Vestlig politikk
I vestlige land settes det opp politiske mål som går ut på å å heve levestandarden, bygge effektive institusjoner og andre mål som kan tjene befolkningen. Folk er også opptatt av å balansere makten i samfunnet, av stabilitet og av å ikke tape i konflikter.

“De stille i landet”
Når Rubin snakker privat med palestinske intellektuelle, sier de omtrent det samme som det som kommer fram nedenfor: Avsky, fortvilelse og sterk kynisme i forhold til sine egne ledere. Men noe slikt høres nesten aldri offentlig. Det finnes nesten ingen moderate i det offentlige livet. De få som finnes, holder vanligvis munnen igjen, eller de sier det samme som det militante flertallet. Med få unntak – de kan telles på to hender – er en palestinsk “moderat” en som unnskylder terroren på godt engelsk. Besvergelsen “å hjelpe de moderate” blir meningsløs under slike forhold, skriver Rubin.

Flertallets syn
Vestlige politikere og mediefolk forsøker hver dag å betrakte palestinerne ut fra den vestlige logikken. Men det er helt feil hele tiden, og gir en grunnleggende mangel på forståelse av hva som skjer. Det følgende gjengir fritt det palestinske flertallets syn slik Barry Rubin framstiller det.

Strategien til Fatah og PLO hviler på den tro at man er ikke slått så lenge man kjemper videre. Å fortsette kampen er deres eneste program. Kanskje noen tenker annerledes privat. Men det store flertallet av aktivistene tror at alt må underordnes kampen.
Demokrati, levestandard, kvinners rettigheter osv. har liten verdi unntatt i sammenheng med kampen mot Israel. Det gjelder også å få en stat eller å få avsluttet okkupasjonen.

Derfor er begrepet “voldsspiral” ubrukelig i denne sammenhengen. Palestinerne angriper ikke Israel fordi Israel angriper dem, men fordi det er deres eneste program. Fatah har ikke noen økonomi- eller sosialpolitikk. Hamas har en politikk: Å gjøre Palestina til Iran eller Afghanistan.
Dersom palestinere flest skulle bli for opptatt av normal politikk som jobbskaping, utdanning, helsesystemer og en vellykket økonomi, ville det være et faresignal for lederne. Det kunne gjøre dem mindre villige til å kjempe og dø for saken.

At flertallet i så stor grad tenker slik, er grunnen til at Vesten ikke klarer å finne en leder som prioriterer fred og velstand for sitt folk.

Små “seire”
Hovedmålet er å få bort Israel. De midlertidige målene er små angivelige “seire”, som egentlig er nederlag. Etter 40 års væpnet kamp kan en av de store “seire” på et år være å overvinne en israelsk utpost og kidnappe en enkelt israelsk soldat.

Palestinerne feirer “martyrer”. Det betyr i virkeligheten å skryte av sine egne tap.

Dette er en strategi for nasjonalt selvmord. De kan påføre Israel tap, og gjør det stadig. Men på denne måten kan de aldri overvinne Israel. Tvert imot: Israel blir styrket mens palestinerne svekker seg selv.
Det er ikke bare palestinerne som dyrker den slags holdninger. De syriske herskerne foretrekker stagnasjon framfor reform. Vi kan også tenke på Saddam Husseins uansvarlige aggresjon.

En taper-strategi
De bruker sitt folks lidelser for å forsøke å vinne internasjonal sympati. Der er en lang tradisjon for å ofre palestinernes liv og velferd for å få propaganda-seire. [Noe av det groveste i så måte er at flyktningene fra 1948 er holdt i leirer og som fortsatte flyktninger i snart 60 år, i motsetning til alle andre flyktninger fra den tiden og ellers.]

Men de lykkes ikke egentlig med det heller. Arabiske stater gjør ingenting for å hjelpe palestinerne ut av klemma.
Og palestinerne kaster fra seg sine sjanser. De kunne hatt en stat. Men de vil ikke oppgi tanken om en total seier. De gjentar stadig sine feil. De forherliger anarki og kaos. De gir fra seg alle muligheter til å vinne sympati blant israelerne, som de skal forhandle med.

Det meste tyder på at palestinerne vil fortsette i nye tiår å dyrke nederlag og “martyrium”. Kanskje vil det til og med vare lenge nok til at de i Vesten som fortsetter å vente noe annet [rasjonelt], vil forstå hva som egentlig skjer, skriver Rubin.

 

 

Forrige artikkelDe arabiske israelernes fire identiteter
Neste artikkelIDF ber sivile flykte “straks”
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -