Barry Rubin er israelsk forsker. Det følgende er en fri gjengivelse av hans tanker om våpenhvilen som FN har vedtatt og som man venter at Israel vil godta. Det er hentet fra en artikkel i Jerusalem Post 12. august 2006.
Bakgrunn
Men først litt bakgrunn fra andre kilder:
Da resolusjonen var ferdig, ringte Condoleezza Rice til den israelske utenriksministeren og sa at dette var det beste USA kunne få til. Ifølge professor Anne Bayefsky gav USA mer etter for Frankrike enn tanken opprinnelig var i håp om at det vil føre til fransk støtte til sanksjoner mot Iran. Ifølge Caroline Glick iJerusalem Post har mange amerikanere sagt til henne at en annen grunn var at krigen ble ført så inkompetent fra israelsk side – mange mennesker ble drept uten at det egentlig skjedde noe avgjørende. Mange mener at den offensiven Israel gjennomførte da våpenhvileresolusjonen ble vedtatt, burde vært gjennomført lenge før.
Så over til resolusjonen slik Rubin oppfatter den:
Fint på papiret
Resolusjonen består av to deler, introduksjon (PP) og den operasjonelle delen (OP). Hvert ord er valgt med omhu, og er ofte resultat av forhandlinger mellom USA og Frankrike.
For fullstendig resolusjonstekst på engelsk, se resolusjon 1701.
Hizbollahs angrep på Israel får skylden for krigen og den døden som fulgte (PP-2).
Våpenhvilen skal endre den situasjonen som førte til konflikten (PP-3). Målet er en langsiktig, varig løsning på problemet (PP-9).
Saken til tre libanesiske fanger i Israel (de er terrorister som har drept) skal «bli løst», men det står ikke hvordan (PP-4).
Israel skal trekke seg ut fra Libanon «så snart som mulig», ikke straks slik Libanon krevde (PP-6).
Resolusjonen tar ikke standpunkt til saken om Sheba-farmene (PP-7).
Libanon skal sende sin hær inn i Sør-Libanon. Den nye internasjonale styrken som også skal stå der, skal hete UNIFIL, slik den gamle heter, men skal utvides til 15.000 soldater (PP-6).
Når det gjelder hva som skal gjøres (den operasjonelle delen), står det mye bra der også. Israel har ikke lov til å foreta «offensive» handlinger (OP1).
Det må vel bety at selvforsvar er tillatt når motparten angriper først.
Israel skal trekke seg tilbake etter som den libanesiske hæren kommer inn (OP2).
Det skal ikke finnes noen våpen eller noen annen myndighet enn den libanesiske regjeringen (OP3). Med andre ord: Væpnede grupper slik som Hizbollah skal ikke finnes. Det står i klartekst at mellom den internasjonale grensen (mot Israel) og Litani-elven skal det ikke være noen væpnede personer eller våpen utenom dem som tilhører Libanons regjering og UNIFIL.
Ingen fremmede styrker [f. eks. syriske, iranske eller palestinske] skal kunne komme inn i Libanon uten at den libanesiske regjeringen godtar det.
Hizbollah skal avvæpnes. Det skal den libanesiske regjeringen gjøre (UNIFIL skal ikke gjøre noe med det). UNIFIL skal heller ikke kontrollere at det ikke kommer ulovlige våpen inn i havner og flyplasser.
Som man ser: Dette burde sikre varig fred. På papiret er ordningen meget god både for Israel og for Libanon, som endelig kan komme under kontroll av den valgte regjeringen.
Svak regjering
Rubin legger ikke skjul på at han har liten tillit til den libanesiske hæren og den libanesiske regjeringen. De er svake og vil etter all sannsynlighet gi etter for press fra Hizbollah, Syria og Iran.
Det betyr at det neppe vil bli noen avvæpning av Hizbollah, for eksempel, selv om det altså står i resolusjonen. Det vil heller neppe bli slutt på våpenforsyningene til Hizbollah. De libanesiske kontrollørene vil dels lukke øynene, dels vil den libanesiske regjeringen kunne presses til å godkjenne våpenimport.
Ifølge Caroline Glick er det generalsekretæren i FN, Kofi Annan, som skal avgjøre om de ulike bestemmelsene i resolusjonen er oppfylt. Og han kan forventes å la de fleste avgjørelsene gå i Israels disfavør.
UNIFIL
Det avgjørende vil kunne bli hvilken rolle UNIFIL kan og vil spille. Den første testen i så måte kommer kanskje helt i starten av våpenhvilen. Israelerne skal trekke seg ut av Sør-Libanon når den libanesiske hæren rykker inn, før UNIFIL er ferdig satt opp og utplassert. Dersom det tar lang tid før UNIFIL kommer, kan mye være «tilbake til det gamle» når disse soldatene kommer, og de kan oppleve det som for sent å gjøre noe betydningsfullt.
Uklart
Ifølge OP11 kan UNIFIL ikke gjøre noe særlig uten å være bedt om det av den libanesiske regjeringen. Det kan kanskje bety at dersom den libanesiske regjeringen bøyer seg for press fra Hizbollah og dets allierte, vil UNIFIL ikke kunne gjøre noe for å forhindre verken terror eller våpensmugling.
På den andre siden sier OP12 at UNIFIL kan foreta «alle nødvendige handlinger» i sitt område for å oppfylle sin oppgave. Det kan forstås slik at det gir rett til å handle på egenhånd.
Om våpenhvilen blir vellykket, vil derfor i stor grad avhenge av hvordan UNIFIL vil fungere. Det gjenstår å se. Men mange i Israel har ikke særlig store forventninger.
Hizbollah
Det vil også ha noe å si hvilken profil Hizbollah velger i tiden framover. Dersom Hizbollah bøyer seg for vedtaket om at det skal holde seg nord for Litani-elven, vil det gjøre det lettere å holde våpenhvile. Det vil nok være for mye å forvente at Hizbollah skal bli avvæpnet og at forsyninger av våpen blir forhindret. Men det vil kunne bli en periode uten voldsbruk.
Kanskje kan og vil Hizbollah bruke tiden til å bygge opp, mest mulig hemmelig, det som trengs for en ny krig:
Tunneler, våpenlagre, hemmelige soldater osv. Om det lykkes, avhenger både av hva Hizbollah vil og av hva den libanesiske hæren og UNIFIL gjør.
I verste fall sender Hizbollah åpent inn avdelinger i «den forbudte sonen», og blir ikke avgjørende hindret i det.
Hvordan vil det gå?
[Den store offensiven Israel kjører nå når FN-resolusjonen er vedtatt, har som hensikt å gjøre det lettere for dem som skal overta etter israelerne å holde Hizbollah ute av området. Den skal nok også redusere den lysten Hizbollah måtte ha til å få en ny runde med krig i nær framtid.]
Mange i Israel regner med at hvis ikke Hizbollah blir ordentlig avvæpnet (og det blir det neppe), er det bare et spørsmål om tid før det kommer en ny runde med krig. Det vil være en katastrofe for alle berørte, ikke minst for Libanon.
Caroline Glick i Jerusalem Post og mange andre israelere mener at resolusjonen er en ren katastrofe for Israel, for USA og for kampen mot terror, og i realitetenes verden en ren seier for Hizbollah, Syria og Iran.
Men før neste runde med krig vil det forhåpetligvis bli noen år med noenlunde fred på nordgrensen.
