Det ble skutt mot synagogen i Oslo søndag 17. september. Det var om natten, og ingen ble truffet. Men det er jo likevel truende. Noen er arrestert, mistenkt for dette. Det har vært meldinger om at terroristene også planla å kidnappe og halshogge Israels ambassadør i Norge, Miryam Shomrat. Det har vært meldinger om at terrorister som ble arrestert i Italia, hadde synagogen i Oslo på sin liste over mål. Det har også vært andre tilfeller av hærverk på synagogen og jødehat.
Det vakte også betydelig oppsikt da Shomrat etterlyste mer støtte til jødene i Norge, blant annet at kongehuset skulle vise støtte (slik det har gjort overfor norsk-pakistanere og andre som er utsatt for vold og trusler). Dette er blitt sterkt kritisert fra mange hold, blant annet forstanderen i den jødiske menigheten i Oslo.
Mange har kommentert disse sakene. Det skal ikke vi gjøre her.
«Verdens verste land»
Derimot vil vi si litt om noe en israelsk talsmann skal ha sagt til Israels største avis, Yediot Aharonot: Norge er det landet i verden som er mest fiendtlig innstilt til Israel.
Det er en ganske vanlig oppfatning i Israel. Men det gjelder ikke den norske regjeringen og Stortinget. Tvert imot: Mens Europa stort sett oppfattes som fiendtlig, er skiftende norske regjeringer i stor grad oppfattet som «mindre ille» enn mange andre i så måte. Heller ikke det norske folk som sådan betraktes som spesielt fiendtlig.
Mediene
Karakteristikken gjelder de store mediene i Norge generelt og NRK spesielt. Det er ikke noe spesielt for Norge at Israel kritiseres. Men det er en vanlig oppfatning at intensiteten og ensidigheten er større i Norge enn andre steder. Israels synspunkter og argumenter kommer mindre fram i Norge, folk kan ikke forstå bakgrunnen for Israels handlinger. (Det forsøker vi å få fram her på MIFF.)
Generalsekretær Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp har uttalt seg om denne saken. Han mener at når israelerne tror at norske medier er verre enn mediene i andre europeiske land, er det fordi vi norske Israel-venner er mer ensidige enn Israel-vennene i andre land. For den oppfatningen israelerne får av mediene i Norge, får de ved å snakke med Israel-vennene, tror Sommerfeldt. Men det stemmer jo ikke. Israelerne ved ambassaden i Oslo og de ansatte i Utenriksdepartementet i Israel leser oversettelser av det norske medier bringer om Israel, og dette stoffet er hovedgrunnlaget for den oppfatningen de danner seg.
Stemmer det?
Undertegnede har ingen mulighet for å dokumentere hvordan norske medier er sammenlignet med andre lands medier. Generelt er Israel-venner i de fleste land lite tilfreds med medie-dekningen.
Vi skal derfor ikke her trekke noen konklusjoner, bare konstatere at israelere som følger med, oppfatter norske medier som mest Israel-fiendtlige. I stedet skal vi nevne noen måter skjevdekningen kan forekomme på. Vi henviser til en del artikler som ligger på temasiden Når Israel fordømmes. De aktuelle artiklene er fra 2004 (datoen står i begynnelsen), men de grunnleggende sakene er de samme fremdeles.
Feil fakta
Det hender av og til at det brukes fakta som er feil. Under dette kommer også manipulering av bilder.
I store medier er vel dette noe som skjer forholdsvis sjelden. Vi hadde en sak i sommer i Reuters med bilder som var manipulert. Dette ble tatt ganske alvorlig, og synderen fikk sparken.
Større betydning fikk bildene og meldingene fra Qana, hvor et stort antall sivile angivelig var drept. Etter hvert er det kommet fram at dette var sterkt overdrevet. Mange av de drepte ble talt minst to ganger, og antakelig kom mange av dem fra andre steder. Medier lot seg bruke i propaganda-show fra Hizbollahs side. I første omgang hadde disse bildene en meget stor virkning å verdensopinionen, og bidro til å vende den mot Israel.
Graden av dekning
Vi skulle ønske at det hadde foreligget en undersøkelse som hadde vist hvor mye tid etermediene bruker på ulike saker, og hvor mange spaltemillimeter pressen bruker. Det har vi ikke. Men man trenger ikke følge veldig mye med for å legge merke til at krigshandlinger hvor Israel er innblandet, dekkes mye mer omfattende enn andre konflikter som er mye større.
Eksempler kan du finne på MIFF.no:
Nevrotisk forhold til Israel
Ulik mediadekning og annen rasisme
Den første av disse artiklene tar utgangspunkt i en fransk avis, som slår mye mer opp at to palestinere er drept av israelske soldater enn at dusinvis av «lokale» er drept av franske soldater, altså landets egne. Dette er bare et eksempel blant utallige.
Fra den siste av disse artiklene skal jeg sitere meg selv på følgende: «Når vi påpeker dette med systematisk ulik dekning (alt det gale Israel måtte kunne beskyldes for, dekkes mange ganger så mye som mye verre handlinger fra naboenes og andres side), får vi til svar: Kan vi ikke kritisere Israel uten å kritisere alle andre samtidig?
Dette er en avsporing. Alle ville forstå det veldig godt dersom dette skjedde i Norge.
La oss si at vi deler befolkningen i Norge etter religion. La oss tenke oss at NRK, TV2, Aftenposten, Dagbladet, VG og de store regionavisene ble enige om at alt det gale muslimer gjør, skal dekkes langt sterkere enn det gale andre gjør. Alle trafikkulykker hvor en muslim har skylden, ble slått stort opp på forsiden med sterke bilder. Tilsvarende ulykker med etniske nordmenn og andre får i høyden en enspalter. Det samme med mord og alt annet galt.
Alle ville forstå at en slik dekning er rasisme og er egnet til å piske opp hat, og er helt uforsvarlig.
Det er bare når det går ut over jødenes stat man ikke vil forstå dette.»
Ensidig utvalg og vinkling
Men det er ikke bare mengden av dekning det er snakk om. Det dreier seg også om hvilket stoff man velger ut, hvilke argumenter man lar komme fram, hvor sterke bilder som brukes, hvor følelsesladet stemmene er, hvem man lar representere de ulike syn.
Hvor ekstremt og bevisst dette kan være, er dokumentert i artikkelen Libanon-krigen – en studie i skjev dekning.
Den handler om den forrige Libanon-krigen (fra 1982). Der viser en undersøkelse at NRK underslo fullstendig at israelerne ble tatt imot med begeistring og som frigjørere av de fleste libaneserne da de marsjerte inn i Libanon, fordi PLO hadde hatt et terror-styre der. Samtidig blir det dokumentert hvordan de samme reporterne som underslo dette sommeren 1982, tok det fram senere – da det kunne brukes mot Israel.
En tilsvarende anti-israelsk dekning foregår etter vår oppfatning hele tiden.
Til slutt vil vi vise til vår temaside om flyktninger i Midtøsten. På dette feltet er forskjellsbehandlingen mellom Israel og resten av verden på sitt kanskje aller mest groteske.
