Elias Freij er en av de mest kjente politikerne på Vestbredden. Han har til nå [1996] vært turistminister i den palestinske selvstyremyndigheten. Men mest kjent er han nok som mangeårig ordfører i Betlehem. Det var han som bestemte at israelere ikke skulle være invitert til den siste julefeiringen i Betlehem. Han er kristen, i motsetning til de fleste andre palestinske lederne som er muslimer. Og som en gammel mann har han nå hoppet av politikken.
Ifølge Bar-Illan i Jerusalem Post undertegnet Freij i 1967 et brev til de israelske myndighetene, med bønn om at Betlehem skulle bli innlemmet i Jerusalem – som nettopp var blitt annektert inn i Israel. Men siden Israel ikke var interessert i det, har han siden forsøkt å holde seg inne med PLO og nå med det palestinske styret. En fornuftig holdning for den som vil sitt eget og sitt folks vel.
Det er en del av samme bildet når mange kristne på Vestbredden i dag uttrykker bekymring for framtida under Arafats styre. Men det sier de bare når de føler seg sikre på at de ikke blir sitert, at det de sier aldri når fram til det palestinske sikkerhetspolitiet.
Ifølge avisa Vårt Land for 15. januar i år [1996] er ordfører Freij redd for at Fødselskirken i Betlehem, selve symbolet på de kristnes liv i Midt-Østen, blir stengt for gudstjenester og gjort om til et museum. Det er et betydelig muslimsk påtrykk i denne retningen. [Det har ikke skjedd. Men muslimene har anlagt en stor moské like ved siden av kirken, og fra minareten kommer bønneropene forstyrrende inn i kirken.]
Det er også andre tegn som uroer mange kristne. De mest pessimistiske tror at de kristne samfunnene er mer eller mindre borte fra Vestbredden om 10 år. Det ville i så fall passe med den kristne utvandringen fra ulike deler av det muslimske området og med rapporter om økt press fra muslimene mot koptere og andre kristne minoriteter i Egypt og andre muslimske land. [Nå vel 10 år etter er de ikke helt borte, men antall kristne er sterkt redusert.]
Noen av oss er nå spent på om de nordmennene som lenge har proklamert sin store omsorg for palestinske kristne, fortsetter å vise denne omsorgen når Israel ikke lenger kan få skylda (med rette og urette) for det som er galt. [Det er gått som vi tenkte: Omsorgen er minimal.]
