Katrine Cohen: Å være jøde i Norge

Mandag 6. november 2006 hadde MIFF Stavanger gleden av å ha besøk av Katrine Cohen. Hun er informasjonsmedarbeider ved Det Mosaiske Trossamfunn (den jødiske menigheten) i Oslo. Det følgende er en fri gjengivelse av det hun sa, skrevet ned mens hun snakket og noe bearbeidet etterpå.
 Etter valget 13. september 2021 får Norge det mest anti-israelske Stortinget noensinne. 
 For å fremme Israels sak ➡️ klikk her for å bli medlem i Med Israel for fred (MIFF) nå ⬅️

Dagens situasjon
Det er litt annerledes å være jøde i dag enn da henvendelsen fra MIFF kom i vår. Det har vært en tøff sommer og tøff høst. Mange grenser er flyttet i forhold til hva som er greit å si i media, blant annet. Vi som jøder i Norge har likevel kommet styrket ut av situasjonen: Vi har opplevd en positiv respons fra samfunnet rundt oss, utrolig mange hyggelige brev, blomsterbuketter og hilsener. Og hendelsene har styrket vårt indre samhold. Men siden krigen har det aldri før vært så alvorlige episoder rettet mot norske jøder. Steiner mot et jødisk gudshus er noe nytt, og det har aldri før vært skutt mot noe gudshus i Norge.

Men vi har opplevd en større tilslutning til vår menighet, et større indre samhold og et høyere aktivitetsnivå i vår menighet. Jeg tror alle har følt at selv om vi får hatbrev og drapstrusler, skal ikke dette få ødelegge vårt jødiske liv i Norge. Det skal ikke endre vår jødiske praksis. Vi har tatt barna med oss i synagogen, i barnehagen, i religionsskolen med politivakt med maskinpistoler. Jeg føler meg tryggere når politiet er synlig. Vi som har vært mye i Israel, er mer vant enn andre til synlige vakter. Vi har måttet forklare våre barn hvorfor de står der. Det er en del av den jødiske virkeligheten.

Jødisk historie i Norge
Jødene er nå en nasjonal minoritet sammen med samene. Vi er den eldste minoriteten etter samene her i Norge. Vi har vært her lenge. Vi var utestengt i grunnlovens paragraf 2. Henrik Wergeland tok tak i den paragrafen, og etter hans død (i 1851) ble den endret. Etter 1851 begynte noen få jødiske familier å komme til Norge. Men i Aftenposten og andre steder finner vi argumenter mot oversvømmelse av jøder. De få som kom, kom fra forfølgelse i Øst-Europa. De lette etter et trygt sted hvor de kunne leve et vanlig, jødisk liv.

Først kom fedrene i familien. Deres vanligste yrke var omførselshandel: Skreppe på ryggen med knapper, sikkerhetsnåler og annet som folk trengte. De møttes for å feire jødiske høytider, kanskje så langt unna som i Nord-Norge. Da økonomien ble bedre, kom kvinner og barn etter. Mange startet frukt- og tobakksforretninger i Oslo. De bodde rundt Grünerløkka. En av de viktigste tingene for jødene var å være en del av det norske samfunnet, samtidig som de den gangen var dypt religiøse og beholdt sine jødiske helligdager og skikker. De trengte jødisk mat og en gravlund. Men å lære språket, være integrert og gi barna utdanning, var de store målene.

Kvinnene holdt styr på alt hjemme. Hvis mannen var reisende, drev kvinnene kanskje også den lille frukt-butikken.

På det meste var det i overkant av 2.000 jøder i Norge. Nå er det ca. 1.200 jøder. Men det er nok noen flere som vi ikke har kontakt med (amerikanske jødiske kvinner som er gift med nordmenn, israelere m.m.)
Behovet for å danne en menighet og gi barna en jødisk undervisning kom opp etter hvert. Å undervise neste generasjon er en viktig del av jødedommen. Jødene verdsetter diskusjonen og uenigheten høyt. Det dannet seg flere grupper som stod litt mot hverandre. På ett tidspunkt var det 4 synagoger. Men til slutt innså man at man var for få til å deles opp i grupper. I 1892 ble Det mosaiske trossamfunn dannet. Det var en synagoge i Calmeyergaten fram til krigen. Siden har dette bygget bl. a. inneholdt koranskole, kurdisk forening mm. Men neste år skal det bli jødisk museum.

Det ble bygget en ny synagoge i Bergstien i Oslo, den fungerer fremdeles.

2. verdenskrig
2. verdenskrig rammet den norsk-jødiske befolkningen hardt. I forbindelse med opprettelsen av Holocaust-senteret kom det fram at nordmennene var blant de mest iherdige til å arrestere sine jødiske medborgere. Halvparten av den norsk-jødiske befolkningen ble arrestert og sendt til Polen med slaveskipet Donau. Alle barna og kvinnene og mange andre ble sendt direkte til gasskammeret. Av vel 700 var det 25 som overlevde. Nå er de fleste døde, det er få igjen i Norge som kan gi øyenvitneskildring.

Den andre halvparten av jødene reddet seg over til Sverige, med hjelp av norske grenseloser. De hadde egen skole i Sverige, og hadde det greit der. Mange visste ikke hva som var skjedd med familiemedlemmene. Men ledelsen var bestemt på å dra tilbake etter krigen for å bygge opp menigheten igjen. Synagogen i Bergstien ble ikke ødelagt av nazistene, i motsetning til mange andre synagoger i Europa. Arbeidet med å bygge opp igjen menigheten begynte med en gang. Men veldig mange av de voksne, aktive mennene var borte. Folk var forferdelig traumatisert av alt som var skjedd. Man fikk et lite tilflyt av andre flyktninger fra Europa som var veldig krigsskadet.

Dette var grunnlaget for den nye menigheten. All jødisk eiendom var stjålet, borte. De kom tilbake til ingenting. Kai Feinberg, en av de sentrale i menigheten, dro til leiligheten hvor han hadde bodd. Der bodde en annen familie. Der så han sine egne møbler. Men de hadde ikke sans for at det var han som eide dem. Først for få år siden er eiendom og verdier tilbakeført til den jødiske befolkningen.

Aktiviteten
Etter hvert økte aktiviteten i menigheten. Man la vekt på å lære opp barna. Det var et aktivt jødisk kulturliv: Diskusjonsklubber, jødiske teatre og revyscener. Det foregikk mye på det sosiale plan. Men et ordentlig oppsving fikk den jødiske menigheten med den nye rabbineren i 1980, Michael Melchior. Han er en utrolig ressurs. Han klarte å skape en ny optimisme og en ny oppdrift i alt det som skjedde i menigheten. I dag er vi stolte over at vi igjen har fått en ny rabbiner, sønn av Michael Melchior. Han ble født i Norge og var en liten gutt da de flyttet tilbake til Israel. Vi synes det er veldig hyggelig at vi kan fortsette vår Melchior-tradisjon, for den har betydd veldig mye for oss.

DMT har nå 800 medlemmer. Vår aktivitet er som om vi skulle være mange tusen. Det aller meste foregår på frivillig basis. Vi legger stor vekt på ungdomsarbeid. Vi har barnehage 1-6 år, religionsundervisning for 1.-8. klasse, ungdomsklubb for de litt større barna. Vi har aktiviteter for de eldre. Vi har en jødisk aldersbolig ved siden av synagogen, den betyr utrolig mye for de eldre. Det serveres kosher mat, de kan være sammen med andre eldre jøder.

Jødedommen
Jeg er sikker på at mange av dere er gode i bibelhistorien. Jødedommen er en religion, men også en livsform. Den griper inn i alle deler av livet og tilværelsen. Men det finnes mange forskjellige jødiske retninger. Strengt religiøse jøder er en sak, sekulære jøder er noe annet. Men begge er like mye jøder. En som er født av en jødisk kvinne, er jøde.

Jødedommen bygger på troen på den ene Gud. De 5 Mosebøkene (Torah) er de hellige skriftene. Vi bruker også de andre bøkene i det de kristne kaller Det gamle testamentet. Jødedommen er en praktisk religion. Troen har ikke noen egenverdi hvis den ikke følges av praksis. Jødisk praksis er definert som det står i Torahen, de 5 Mosebøkene. Men der står det mye rart. Det er ikke alltid man forstår hva det betyr.

Talmud
Moses gikk opp på Sinai-fjellet, fikk de 10 bud og de 5 Mosebøkene. Det er den skriftlige tradisjonen. Men vi tror at Moses også fikk en muntlig forklaring på det som står.
Mosebøkene kan ikke forstås uten den muntlige forklaringen. For eksempel av “øye for øye, tann for tann” [3Mos 24:19-20], den muntlige tradisjonen tolker det som erstatningsrettslige prinsipper, ikke som rett til å påføre noen skade.

Den muntlige tradisjonen skulle fortelles fra generasjon til generasjon. Det betyr at den forandrer seg litt. Det skal være slik. Religionen skal kunne tilpasse seg skiftende samfunn.
Slik fortsatte det i århundrer. Men da det 2. tempel ble ødelagt i år 70, begynte jødisk diaspora. Da ble det vanskelig med den muntlige tradisjonen, og så begynte man å skrive dette ned. Det bokverket man da fikk, var Talmud. Det er forklaringen på Torahen. Men Talmud er også vanskelig å forstå, og må forklares. Og den prosessen pågår ennå, i forhold til genteknologi f. eks.

Vi tror på den ene Gud. Messias-tanken er sentral i jødedommen. Vi venter på at Messias skal komme, det er et framtidshåp. Der er fredshåpet knyttet. Men jødedommen konsentrerer seg først og fremst om det som er her og nå. Vi kan påvirke Messias’ komme ved å holde loven, men det er Gud som ordner med detaljene.

Ikke misjon
Jødedommen verver ikke nye medlemmer, den er ikke-misjonerende. Det er vanskelig å leve som jøde, for det er vanskelig å følge alle de religiøse reglene og lovene. Samtidig aksepterer vi at det finnes ulike veier til Gud. Jødedommen er bare en av veiene til Gud. Vi har ingen frelsesteori knyttet til å bli eller være jøde. Vi anbefaler ikke noen å bli jøde. De som vil konvertere, får beskjed om å tenke seg om.

Retninger
De norske jødene er av mange typer religiøst sett. Noen har et klart forhold til Gud og lever etter jødiske, religiøse regler. Andre definerer sin jødiskhet i forhold til språk, folkelig tradisjon, musikk, litteratur osv. Men den jødiske menigheten i Oslo er en ortodoks menighet.

De ulike hovedretningene i jødedommen er ortodoks, konservativ, reform og sekulær. Vi har som menighet valgt å være ortodoks. Men få av medlemmene i denne ortodokse menigheten er selv ortodokse. Vi har en stor takhøyde så vi kan favne ulike meninger. Selv de som ikke har noe forhold til Gud, kan synes at det er fint å komme i synagogen.

Helligdagsfeiring, matregler m.m. følger de ortodokse reglene. Vi er ikke ultra-ortodokse, men moderne ortodokse som forholder oss aktivt til samfunnet. Vi har blandede klasser med gutter og jenter i vår undervisning. Under purim har vi karneval. Vi er ikke veldig strenge. Men vi ser det som en verdi å tilhøre den ortodokse retninger innenfor jødedommen.

Høytider
Jødedommen er fylt med helligdager. Vi har nettopp avsluttet vår store helligdagsperiode som begynner med vårt nyttår, fulgt av Yom Kippur, løvhyttefesten og lovens gledesfest.
Vår nyttårsfeiring er først og fremst en religiøs høytid hvor bot og forholdet mellom Gud og oss står sentralt: Be om tilgivelse fra medmennesker og fra Gud – det er hovedinnholdet i jødisk nyttårsfeiring. Det preger hele høsten hos oss.

På Yom Kippur totalfaster vi i 25 timer og er i synagogen hele dagen. Det er den dagen flest jøder slutter opp om.
Løvhyttefesten: Mange bygger en hytte i hagen. Man skal kunne se stjernene gjennom taket. Vi feirer den for å minnes ørkenvandringen på veien til Israel.

Torah-glede-festen: Vi tar Torahen ut av skapet og danser med den. I år tok vi rullen utenfor synagogen med væpnet politi rundt. Barna er med, de skal få et positivt forhold til Torahen.

Å leve som jøde i Norge
Det er bra å være jøde i Norge. Det går fint. I forhold til mange land er det uproblematisk å være jøde i Norge. Vi var i Frankrike og traff franske jøder. Der tok de av Davidstjernen, fjernet skilt fra butikker, tok bort mezuzot m.m. [Mezuza, flertall mezuzot: Ut fra 5Mos 6:6-9 skal loven skrives på dørstolpene i ditt hus. Mezuza er en liten boks med sentrale bibelsteder inni, den blir festet på dørstolpene til husets rom.] Men også i Norge skjer det ting. Vi har fått drapstrusler i årenes løp. Det har vært tagget på synagoge-veggen. Men noe som ligner klimaet i media denne høsten har vi ikke opplevd tidligere. Vi skal ikke gi oss, men vi er redd for barna våre. Men vi kan ikke tillate oss å plante frykten i barna. De skal ikke skjule at de er jøder. Det blir en balansegang hele tiden.

Media
Vi synes at media er vanskelig. De norske mediene er blant de mest anti-israelske i Europa. Jeg var på ferie i Frankrike. Der fulgte vi med på CNN. Det var sjokkerende å komme og se hva som ble servert her i Norge. Dette gjør noe med oss.

Da artikkelen av Jostein Gaarder kom, følte vi at begeret var fullt. Men det var det ikke, det kom andre ting etterpå. Grensen for hva folk kan si offentlig, ble flyttet. Før har de kanskje bare tenkt slik.

Folk kan mene hva de vil om Israel og være kritiske. Men når denne typen kritikk som også går på det jødiske, har man tråkket over en grense som er helt uakseptabel.

Jeg som norsk jøde skal ikke måtte stå til ansvar for israelsk utenrikspolitikk. Men forholdet til Israel er dypt for oss, enten vi er enig med dagens regjering eller ikke. Man kan til sammenligning være god nordmann og elske Norge selv om man er helt uenig med dagens norske regjering.

Skuddene mot synagogen
Da skuddene kom, hadde vi 40 barn på en buss på vei fra Trondheim. De kunne ikke kjøre til Bergstien, men måtte plukkes opp et annet sted. Skuddene har satt i gang tanker hos folk, særlig i forhold til barn og ungdom. De fleste er blitt mer bevisst etter skuddene.

Vi har barnehage med 26 barn som er vegg-i-vegg med synagogen. Vi var enstemmige i at alle aktiviteter skulle gå som normalt. Men vi hadde økning i vakter og beredskap.

Skuddhullene i veggen er murt igjen. Utenfor synagogen er det en minnevegg. Der er det et kulehull. Det skal bli stående som et minne om jødisk historie i Norge. Ellers fortsetter vi som vi alltid gjør. Vi kan ikke noe annet og vil ikke noe annet.

Vi har også fått utrolig mye støtte. Noe av det sterkeste var da en imam fra en av de største moskeene kom til synagogen.

Utadrettet
Vi driver utadrettet virksomhet, kontakt med storsamfunnet. Vi er medlem av samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Jan Benjamin Rødner er formann der nå. [Rødner er mannen som på 1970-tallet stiftet MIFF, han sitter fremdeles i vårt hovedstyre.] Vi var med og startet dette rådet, og har hatt et utmerket samarbeid med ulike trossamfunn: Den norske kirke, buddhister, muslimer m.m. Dialogprosjektene har vært utrolig verdifulle for oss og har tilført oss mye bra.

Vi har en tett og nær kontakt med Israel: Religiøst, kulturelt, og de fleste har familie i Israel. Mange unge tar et år i Israel, og noen blir værende.

KRL-faget
KRL-faget, det nye religionsfaget: Det første utkastet til plan falt i dårlig smak hos de små trossamfunnene i Norge. Vi ble etter hvert inkludert i arbeidet. Men vi får ikke selv skrive i lærebøkene om vår tro.

Faget er helt avhengig av den enkelte lærer hvor vellykket dette faget skal være. Det kunne ha vært en gylden sjanse til å skape en møteplass på skolen hvor barn kunne lære om og av hverandre, og være positivt nysgjerrig. Men vi fikk anledning til å legge fram vårt syn, og til å samarbeide med andre minoriteter.

Men det er bra, spennende og utfordrende å være jøde i Norge, og vi håper å være her veldig lenge.

Poenger fra Katrine Cohens svar på spørsmål fra salen.
Vi håper å få det jødiske museet i gang i desember 2007 eller januar 2008. Vi har begynt å planlegge åpningen.

Talmud er oversatt til engelsk, og kan skaffes.

Å være jøder følger moren (man regnes som jøde hvis moren er jødisk). I jødedommen forandrer ting seg sakte. Alle endringer baseres på tidligere rabbinske endringer og erfaringer. Dette med at moren er bestemmende, har noe med kvinnens stilling innenfor jødedommen, ikke minst som religionsformidler og tradisjonsbærer. Det står i 2Mos 13:8: Og du skal fortelle dine barn …..

Messianske jøder vet jeg lite om. Jeg kjenner ingen slike miljøer. – Hvis du er født jøde, kan du i prinsippet ikke slutte med det. Men man kan bekjenne seg til kristendommen. For meg er det umulig å være en Jesus-troende jøde. Det er enten-eller. For meg crasher begrepet “messianske jøder”. Man er enten kristen eller jøde. – Vi jøder er ikke spesielt begeistret for Israelsmisjonen, som vil få oss til å slutte å være jøder.

Skolen: Før kunne man velge livssyns-undervisning i stedet for religionsundervisning. Mange foreldre med minoritets-identitet ønsker et fag med fritak slik det var før. Personlig ønsker jeg noe som inkluderer alle, slik det er nå. Men dette har mange sider, og mye avhenger av den enkelte lærer.
Adventstiden er en måned med mange jule-aktiviteter. Og kan jødene bringe inn noe av hanukka også, blir det mer likeverdig. Norsk skole bør være flinkere til å forholde seg til ramadan, for eksempel.

Livet etter døden (himmel, fortapelse m.m.) er ikke et lett spørsmål. Jødene tror på legemlig oppstandelse. Vi praktiserer derfor ikke kremasjon. Vi tror ikke på evig fortapelse verken for jøder eller andre. Men hvis du stiller dette spørsmålet til rabbinere, vil de svare at det finnes få teorier om dette. Jødedommen er en her-og-nå-religion. Her kan du utrette noe og leve et jødisk liv. Det som skjer etterpå, ligger i Guds hender. Vi har dette med bot og forbedre seg, det er blant annet knyttet til Yom Kippur. – Det enkelte individ er selv ansvarlig for å gjøre bot og forbedre seg hele tiden.

Det var spørsmål om hvorfor vi bør støtte Hjelp Jødene Hjem [HJH, hvor både MIFF, det mosaiske trossamfunnet og mange kristne organisasjoner er med]. Bør alle jøder reise til Israel? Det er et vanskelig område. Vi ønsker oss hjem til Israel, men samtidig har jødedommen eksistert utenfor Israel siden år 70. – Vi lærer våre barn til å ha et positivt forhold til Israel. Vi ønsker at de skal reise til Israel. Men dersom alle gjør det, er det vanskelig for oss. Dersom min datter vil flytte til Israel, er jeg på den ene siden glad for det. Men som mor har jeg blandede følelser.
HJH kom for å hjelpe jødene ut av Sovjet. Det har vært viktig. HJH har gjort og gjør en avgjørende innsats for jøder som blir diskriminert og forfulgt. Jødene skal flytte til Israel fordi de vil det, ikke fordi de må det. Men noen steder er forholdene for jøder slik at de må. Og da bør vi hjelpe dem. Det er disse jødene HJH har konsentrert seg om.

En tilhører sa at i kristendommen står korset i sentrum av forkynnelsen. Hva er det sentrale i jødisk forkynnelse? – Svar: Det er ikke lett å finne noe som er like sentralt i jødisk forkynnelse. Vi har ikke noe enkeltsymbol som i samme grad sier så mye som korset gjør i kristendommen. I gudstjenesten leser vi fra en bønnebok. Vi har bønn morgen, midt på dagen og kvelden. Mange jøder har gudstjeneste 3 ganger om dagen. Det er alltid faste bønner. Det sentrale er den jødiske trosbekjennelsen: Hør, Israel, Herren er en, Herren er vår Gud. Torah blir lest hver sabbat. Det er et studium. Studiet er den høyeste beskjeftigelse i jødedommen. Jo mer du kan, jo bedre er det, og jo fortere kommer Messias. Rabbineren gir en forklaring på ukens Torah-avsnitt. Alt er knyttet til troen på den ene Gud, Torahen som en hellig bok.

Kvinnens stilling i ortodoks jødedom, f. eks. i forhold til å danse med Torah-ruller: Det er ulike retninger innenfor jødedommen. Måten å påvirke jødedommen på, er at kvinner er lærde og kan argumenter. – Det er hjemmet som er det viktige stedet, ikke i synagogen.

Hun fikk spørsmål om de andre skriftene i det kristne kaller Det gamle testamentet, profetene for eksempel. – Den jødiske Bibel er Tanach. Der er Mosebøkene en del, profetene en del, skriftene (Kongebøkene, Salmene, Ordspråkene, Ruts bok osv.) Hver sabbat etter Torah-avsnittet leser vi et tilhørende profet-avsnitt. Salmene bruker vi i sanger, bønner m.m. Ruts bok i Shavuot m.m. Alt dette er en del av det jødiske hele tiden som en integrert del.

Avslutning
Det var veldig spennende å være her. Veldig hyggelig å se at det er så mange som støtter opp om MIFF i Stavanger. Dere er viktige for oss jøder. Det er viktig for oss som jøder å vite at det er noen der ute som støtter Israel, så jødene ikke står helt alene. Vi trenger at dere er aktive, at dere er tydelige og sier fra.

 

---------

Dersom du savner kommentarfelt for Facebook her under artikkelen, er dette dessverre utenfor MIFFs kontroll. Det kan skyldes din nettleser, innstillinger på din nettleser og/ eller innstillinger i din Facebook-bruker. Kommentarer kan sendes til post@miff.no, eller legges inn på MIFFs Facebook-side.

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkelEnige om statsministerkandidat
Neste artikkelKvinne drept av terror-rakett fra Gaza-stripen
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise