Vi har også fortalt om hva hun opplevde som Israels første ambassadør i Moskva, om hvor sterke følelser de isolerte jødene i Sovjetunionen hadde for Israel.
Her skal vi gå noen år lenger tilbake i tiden, til september 1921. Da var Golda og hennes mann Morris Meirson nettopp kommet til Israel fra USA. (Golda var født i Ukraina, men familien flyttet/ flyktet til USA da hun var 7 år gammel.) I Israel henvendte de seg til det mest typisk israelske som var, en kibbutz, nærmere bestemt kibbutz Merhavia i Jisreel-dalen, og spurte om de kunne få bli medlemmer der.
I utgangspunktet var kibbutz-medlemmene skeptiske. De ønsket ikke å ta imot familier, for de hadde ikke noen bygninger for barn. Og dessuten mente de at Meirsons var «bortskjemte amerikanere» som ikke passet til det harde arbeidet på kibbutzene den gangen.
Men Golda og Morris avslørte sitt «hemmelig våpen»: En håndsveivet grammofon med flere plater! Kibbutz-medlemmene klarte ikke å motstå en slik «kulturell skatt», og de fikk komme likevel.
Golda ble satt til å plukke mandler, flytte store steiner og hogge trær. Hun fikk vist at hun var tøff nok. Deretter ble hun plassert på kjøkkenet. Det var ansett for ydmykende, for kvinner ville ikke gjøre «kvinnearbeid». Men Golda sa at hun ikke kunne forstå at det var mer ærefullt å gi kuene mat enn menneskene. Hun forbedret menyen og gjorde matsalen mer hyggelig. [På en kibbutz spiste alle medlemmene sammen.]
Så fikk hun ansvar for hønsene. På kort tid lærte hun så mye om hvordan de skulle stelles at andre bønder kom for å lære av henne. Hun ble ganske snart valgt til styringskomiteen og ble utsending til kibbutz-bevegelsens landsmøte i 1922.
Men mannen hennes trivdes ikke på kibbutzen. Han ble syk, og de flyttet derfra. Siden ble de separert (men aldri formelt skilt). Golda døde i 1978, 80 år gammel.
Men alt dette er en annen historie som vi ikke skal ta med i dette vesle gløttet.
