Litt om Golda Meir på 1920-tallet

Golda Meir (1898-1978) var Israels statsminister i 1969-1974. Hun er en av de store personlighetene i Israels liv og historie. Tidligere har vi fortalt litt om da hun samlet inn de pengene som gjorde at Israel kunne overleve krigen som kom da landet ble opprettet i 1948.

Vi har også fortalt om hva hun opplevde som Israels første ambassadør i Moskva, om hvor sterke følelser de isolerte jødene i Sovjetunionen hadde for Israel.

Her skal vi gå noen år lenger tilbake i tiden, til september 1921. Da var Golda og hennes mann Morris Meirson nettopp kommet til Israel fra USA. (Golda var født i Ukraina, men familien flyttet/ flyktet til USA da hun var 7 år gammel.) I Israel henvendte de seg til det mest typisk israelske som var, en kibbutz, nærmere bestemt kibbutz Merhavia i Jisreel-dalen, og spurte om de kunne få bli medlemmer der.
I utgangspunktet var kibbutz-medlemmene skeptiske. De ønsket ikke å ta imot familier, for de hadde ikke noen bygninger for barn. Og dessuten mente de at Meirsons var «bortskjemte amerikanere» som ikke passet til det harde arbeidet på kibbutzene den gangen.

Men Golda og Morris avslørte sitt «hemmelig våpen»: En håndsveivet grammofon med flere plater! Kibbutz-medlemmene klarte ikke å motstå en slik «kulturell skatt», og de fikk komme likevel.

Golda ble satt til å plukke mandler, flytte store steiner og hogge trær. Hun fikk vist at hun var tøff nok. Deretter ble hun plassert på kjøkkenet. Det var ansett for ydmykende, for kvinner ville ikke gjøre «kvinnearbeid». Men Golda sa at hun ikke kunne forstå at det var mer ærefullt å gi kuene mat enn menneskene. Hun forbedret menyen og gjorde matsalen mer hyggelig. [På en kibbutz spiste alle medlemmene sammen.]

Så fikk hun ansvar for hønsene. På kort tid lærte hun så mye om hvordan de skulle stelles at andre bønder kom for å lære av henne. Hun ble ganske snart valgt til styringskomiteen og ble utsending til kibbutz-bevegelsens landsmøte i 1922.

Men mannen hennes trivdes ikke på kibbutzen. Han ble syk, og de flyttet derfra. Siden ble de separert (men aldri formelt skilt). Golda døde i 1978, 80 år gammel.

Men alt dette er en annen historie som vi ikke skal ta med i dette vesle gløttet.

 

---------

Dersom du savner kommentarfelt for Facebook her under artikkelen, er dette dessverre utenfor MIFFs kontroll. Det kan skyldes din nettleser, innstillinger på din nettleser og/ eller innstillinger i din Facebook-bruker. Kommentarer kan sendes til post@miff.no, eller legges inn på MIFFs Facebook-side.

Lettlest bok på 144 sider - perfekt gave til tenåringer og unge voksne som trenger å få en god smak av Israel.
Bestill den nye boken Israelernes overlevelseskraft

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkelPalestinske fanger «går alltid tilbake til terrorvirksomhet»
Neste artikkelUNIFILs kystovervåkning – en vits
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise