Syria er dypt involvert i terror

Syria har stått bak mange typer terror. Hvordan bør verden reagere?

«Alle trenger å lese om Israel på miff.no.» Hvis du er enig, trenger vi deg som medlem av MIFF slik at skoleelever og andre kan få israelske perspektiver gratis tilgjengelig på norsk. Bare en liten brøkdel av våre nettgjester er medlemmer. Klikk her for å registrere deg nå (fra kr. 4,- per uke)

24. november 2006 hadde David Horovitz, sjefredaktøren i Jerusalem Post, en artikkel om Syrias rolle i terroren. Det følgende bygger mest på den artikkelen.

Mislykket flyterror
17. april 1986 kom en ung kvinne til skranken på Heathrow-flyplassen i London. Hun skulle reise til Tel Aviv med et fly fra det israelske flyselskapet El Al. En sikkerhetsagent fra El Al la merke til at baggen hennes virket uvanlig tung. Han tok ut alt innholdet. Da kom det fram at den hadde dobbelt bunn. Inne i den lå en tidsinnstilt bombe. Den var programmert til å eksplodere mens flyet fløy over Østerrike i nesten 12.000 meters høyde.

Også en “kjærlighet”
Den unge kvinnen, Ann Murphy, var helt uskyldig. Hun var blitt forelsket i en araber som var født i Jordan, Nezar Hindawi. Hun var gravid i femte måned med hans barn. Hindawi hadde gjort seg til venn med Murphy og fridd til henne. Han kjøpte billett til henne til Tel Aviv 10 dager etter at hun svarte ja til hans erklæringer om evig kjærlighet. Av praktiske grunner måtte han selv reise med et annet fly, sa han, men de skulle treffes i Det hellige landet og gifte seg der. I virkeligheten forsøkte han altså å drepe henne og sitt eget ufødte barn sammen med 380 andre personer på flyet.

Syrias rolle
Hindawi hadde syrisk pass av den typen som blir brukt i offisielle regjeringsoppdrag. Da han siden ble arrestert, fortalte han politiet at han var utsendt av lederen for det syriske luftvåpenets etterretning, Muhammad al-Khouli, en nær rådgiver til president Hafez Assad (far til dagens syriske president Bashar Assad). Han var drevet av en blanding av hat til Israel og et løfte om en belønning på 250.000 dollar (etter dagens kurs 1,6 millioner kroner – og pengeverdien var mye høyere den gangen). Bomben var smuglet inn i Storbritannia av en syrisk tjenestemann i en syrisk diplomati-bag på et fly fra Syrian Arab Airlines (SAA). Syriske etterretningsfolk hadde lært ham å håndtere bomben.

Arrestert
Hindawi dro til hotellet og hentet bagasjen, og skulle om bord i et fly til Paris. Men da han hørte på nyhetene at bomben var oppdaget, dro han straks til den syriske ambassaden. Ambassadør Haydar var en ledende diplomat og stod president Assad nær. Den beskjeden han fikk fra Damaskus, var å forandre Hindawis utseende (håret klippet og farget), antakelig for å smugle ham ut av landet.

Men Hindawi fikk kalde føtter. Det var jo ikke sikkert at syrerne ville behandle en mislykket terrorist særlig hyggelig. Så han valgte å stikke fra syrerne og ble arrestert av britisk politi dagen etter.

Etter hvert fortalte Hindawi også om andre terrorhandlinger syrerne hadde vært med på. Britisk etterretning hadde opplysninger om en del av sakene og kunne kontrollere mye av det Hindawi sa. Det viste seg å stemme. Den britiske utenriksministeren, Geoffrey Howe, sa at britene hadde ugjendrivelige bevis på at Syrias regjering var dypt involvert i kolossale og umenneskelige forbrytelser.

Hindawi ble dømt til 45 års fengsel.

Verdens reaksjon
Samme dag som den britiske regjeringen offentliggjorde opplysningene, brøt Storbritannia de diplomatiske forbindelsene med Syria. USA og Canada trakk sine ambassadører tilbake fra Damaskus. EU, derimot, ville ikke gjøre noe som helst. Etter to uker gikk EU riktignok med på noen helt ubetydelige “sanksjoner”. Grekerne sa at de ikke var overbevist om den syriske regjeringen var innblandet, Frankrike snakket om “visse franske borgere”. Den franske statsministeren, Jacques Chirac, ble sitert på å ha sagt at han lurte på om ikke Israels etterretning stod bak det hele. (Han benektet å ha sagt det.)

Syria og andre terror-stater lærte leksen: Det er ingen straff for å bedrive terror. Vel to år etter lyktes det terrorister å få en bombe om bord i et fly fra Pan Am. Det eksploderte over Lockerbie i Skottland 21. desember 1988. Siden det denne gangen ikke gjaldt et israelsk fly, ble det mye sterkere reaksjoner. FN kom med ordentlige sanksjon og amerikanerne bombet (diktator Muammar Ghaddafi unngikk så vidt å bli drept). Til slutt innrømmet Libya ansvar for aksjonen.

Libanon
Syrerne har ikke fått lære noen særlig lekse. Selv Storbritannia gjenopprettet de diplomatiske forbindelsene bare fire år etter [uten noe oppgjør fra syrisk side]. Så syrerne kjører på, særlig i Libanon. I februar 2005 drepte de tidligere statsminister Rafik Hariri. I november drepte de industriminister Pierre Gemayel, som skulle bli leder for en fremtredende kristen klan i Libanon. Innimellom har de drept minst en halvt dusin ledende kritikere i Libanon.

Iran
Verdens manglende reaksjon gjør at land som Syria, Iran og de mange terrorgruppene de sponser i Gaza, på Vestbredden og ellers i verden, latterliggjør at de skulle ha noe å frykte fra Vesten. Så de driver på. Og snart kan Iran ha atombomber – og raketter som kan ramme ikke bare Israel, men alle som muslimene til enhver tid måtte la seg “krenke” av, både i Danmark og andre steder.
Men Libya, som ble møtt med en fast hånd, har endret seg til det bedre.

 

 



Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Forrige artikkelKadima forbereder et mulig partilederbytte
Neste artikkel69 prosent ønsker at Ehud Olmert skal gå av
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise