Den arabiske forfatterforeningen (Arab Writers Union) hadde møte i desember 2006. Den irakiske avdelingen ble ikke invitert til konferansen, som var støttet av Den arabiske liga. Den oppgitte grunnen var at den har kontakt med «den zionistiske fienden». Men de irakiske forfatterne har ingen kontakt med Israel. De er bare ikke anti-amerikanske nok. Hykleriet blir enda større når man vet at regimene i Egypt, Jordan, Saudi-Arabia og Golfstatene ikke ville overleve uten støtte fra sine amerikanske «venner».
Statsdrevet
Alle de arabiske forfatterforeningene er kontrollert av sine regjeringer. De har aldri protestert mot sensur eller mot at arabiske regimer har undertrykket forfattere. En rekke forfattere er blitt fengslet i arabiske land, men ingen har protestert. Ikke en gang da presidenten i Iraks forfatterforening, Shafiq al-Kamali, ble henrettet på 1970-tallet, protesterte noen forfatterforening i noe arabisk land.
Tvert imot: Ikke noe arabisk land fikk så mye ros i dikt, romaner, sanger, filmer og teaterstykker som Saddam Hussein og hans regime (inkludert forsvar for å drepe og jage et stort antall kurdere). Og etter at Saddam falt, har ingen bedt om unnskyldning eller tatt noen form for oppgjør med dette.
Islamister og nasjonalister
Det er mange konflikter mellom arabere, slik vi kan se i Libanon, Irak og blant palestinerne. Men samtidig har radikale islamister og nasjonalister en slags uerklært allianse om å bekjempe menneskerettigheter og frihet.
Derfor blir arabiske samfunn i dag holdt som gisler både av arrogante og inhumane diktatorer som undertrykker friheten og av et islamistisk presteskap som tyranniserer den arabiske offentlige opinionen.
Og de intellektuelle og forfatterne er tilfreds med penger og karriere og bedrar det som skulle vært deres kall.
Kilde: En artikkel av Barry Rubin i Jerusalem Post 12. februar 2007. Han siterer tysk-irakiske Najem Wali og fransk-syriske Burhan Ghalioun.
