I Belgia er spørsmålet om samarbeid med nazistene enda mer betent enn i andre land. Kong Leopold III valgte nemlig å bli værende i Belgia under tysk okkupasjon, mens regjeringen dro i eksil til London. Kongens samarbeid med tyskerne har vært vanskelig å håndtere, selv om han overlot kronen til sin 20 år gamle sønn Badouin etter krigen. Det ble derfor til at belgierne konsentrerte seg mest om det positive: De som reddet jøder, de som var med i motstandsarbeid mot nazistene.
Tall
Da okkupasjonen begynte, var det ca. 57.000 jøder i Belgia. Det spesielle var at bare 5 % av dem var belgiske statsborgere, de andre var klassifisert som utlendinger. 25.000 jøder, 44 % av dem som bodde der da okkupasjonen begynte, ble drept av nazistene.
Kong Leopolds mor, dronning Elizabeth av Bayern grep inn overfor tyskerne på vegne av de få jødene som var belgiske statsborgere. For det ble hun utnevnt til «rettferdig ikke-jøde» av Yad Vashem (Holocaust-senteret i Jerusalem) i 1964. Mange er skeptiske til dette. For når hun bare konsentrerte seg om statsborgerne, gav hun med det på mange måter nazistene full rett til å deportere de andre.
Det lydige Belgia
En hovedkonklusjon i rapporten er at belgierne gjorde som tyskerne sa. Og de mulighetene de hadde til å sabotere ordrene, ble ikke brukt til beste for jødene. Belgierne ofret det jødiske samfunnet for å oppnå at livet ble mest mulig normalt og økonomien fungerte best mulig.
Tiltakene
I november 1940, et halvt år etter at Belgia kapitulerte, gav tyskerne ordre om å registrere alle jøder i landet. Ordren stred mot grunnloven, hvor det er forbudt å diskriminere noen på grunn av deres religion. Men det ble bestemt at registreringen skulle skje på den måten at jødene fikk beskjed om selv å møte opp på registreringskontorene. At de fleste jødene var utenlandske statsborgere gjorde det lettere å godta dette. Det var mye antisemittisme i den belgiske eliten før krigen.
Da så jødene var registrert, kunne tiltakene settes inn. I desember 1940 fikk alle jøder i offentlige stillinger sparken. I juli 1941 ble ordet «jøde» satt inn i deres identitetspapirer. I oktober 1941 ble alle lærebøker som jøder hadde redigert erklært for ulovlige. I desember 1941 ble jødiske elever utvist fra skolene. I juni 1942 fikk jøder forbud mot å virke som leger.
Fransk- og flamsk-talende
Belgia er delt mellom områder hvor det snakkes fransk og flamsk (nederlandsk). De flamsktalende innbyggerne har i århundrer (og fremdeles) følt seg undertrykket av de fransktalende. Under krigen håpet mange flamsktalende at tyskerne ville bedre deres situasjon. Det var derfor svakere motstand mot tyskerne i de flamsktalende enn i de fransktalende områdene.
Derfor deltok det belgiske politiet i Antwerpen (flamsk) aktivt i deportasjonene av jødene, mens politiet i Brussel (fransk) nektet, der måtte tyskerne gjøre det selv.
Ingen rettssak
Da krigen sluttet, måtte det belgiske rettssystemet avgjøre om de som hadde samarbeidet med tyskerne, skulle rettsforfølges. Det ble bestemt at det skulle de stort sett ikke, i hvert fall ikke for saker som hadde med jøder å gjøre. «De belgiske myndighetene hadde ikke noe ansvar, juridisk eller på annen måte, for forfølgelsen av jødene.»
Kilde: En artikkel av Adi Schwartz i Ha’aretz 11. mars 2007.
