Netanyahu er populær igjen

[caption id="" align="alignnone" width="259" caption="Benjamin Netanyahu. (Foto: GPO)"][/caption] Ved siste valg var Likud-leder Benjamin Netanyahu meget upopulær. Men nå ligger han bedre an på meningsmålingene. I Israel som i Norge skal nasjonalforsamlingen (Stortinget, Knesset) velges hvert 4. år. Forskjellen er at i Israel kan Knesset vedta nyvalg før perioden er ute, og det er ganske mye brukt. Det nåværende Knesset ble valgt i 2006. Men vi går tilbake til det forrige Knesset, som ble valgt 28. januar 2003. Likud-partiet vant dette valget. Partiet fikk 38 mandater (av i alt 120 mandater i Knesset), og kunne danne en regjeringskoalisjon under sin leder Ariel Sharon. Finansminister Etter en del tautrekking ble Benjamin Netanyahu utpekt til finansminister. Det var ansett som en utakknemlig oppgave. Israel var i økonomisk krise. Veksten var liten, til dels var det tilbakegang i økonomien. Arbeidsledigheten var stigende. Pessimismen rådde. Netanyahu gjennomførte en rekke reformer. Og han skar kraftig ned på skatter og avgifter. Siden Israel ikke har oljepenger å sprøyte inn, betydde det at de offentlige utgiftene også måtte skjæres kraftig ned. Og som vanlig ved nedskjæringer gikk det hardt ut over de fattige: Barnetrygden ble kraftig redusert, mange andre trygder og stønader ble dels vanskeligere å få, dels ble beløpene vesentlig mindre. Netanyahu lyktes også i det som er meget vanskelig å få til i praksis: Å redusere den offentlige sektoren noe. Slutt på krisen i økonomien Denne politikken hadde to hovedvirkninger. For det første rammet den altså de fattige hardt og negativt, som allerede nevnt. Men skatte- og avgiftslettelser virket som en innsprøyting på økonomien, og den skiftet fra stagnasjon til en ganske sterk vekst. Denne veksten har holdt seg fra 2003 til dags dato. Den har ført til lavere arbeidsledighet, høyere levestandard for folk flest, høyere skatteinntekter for det offentlige og optimisme i næringslivet. Derfor tåler den israelske økonomien nå at man øker de sosiale utgiftene og retter opp noen av de største sosiale skjevhetene som Netanyahus politikk medførte. Ut av regjeringen Men tilbake til den forrige perioden i Knesset og finansminister Netanyahu. Sommeren 2005 var det store stridsspørsmålet i Israel at statsminister Ariel Sharon ville trekke alle de jødiske bosetterne ut av Gaza-stripen, og etter hvert gjorde det. Netanyahu var imot tilbaketrekningen, men han framstod som noe uklar i saken. Han fortsatte i regjeringen helt til selve tilbaketrekningen skulle begynne, og trakk seg 9. august 2005, etter nesten to og et halvt år som finansminister. Han ble da erstattet av den nåværende statsministeren, Ehud Olmert. Maktkamp Etter at Netanyahu trakk seg fra regjeringen, var det en sterk maktkamp mellom ham og statsminister Ariel Sharon. Mange syntes at Netanyahu opptrådte uklokt i den forbindelsen. Det endte med at Ariel Sharon brøt ut og dannet Kadima-partiet, som i dag er det største partiet i Knesset og regjeringen. Hadde Netanyahu valgt en mer forsiktig linje, ville han ha blitt nestleder i Likud og hadde overtatt da Sharon ble syk. Et dårlig valg Det nåværende Knesset ble valgt 28. mars 2006. Før det skjedde, hadde statsminister Ariel Sharon hatt hjerneblødning og var kommet i en koma han ligger i fremdeles når dette skrives. Ehud Olmert hadde overtatt som leder for Kadima-partiet. Kadima gjorde det dårligere enn det lå an til mens Sharon var i funksjon, men var likevel valgets ubestridte seierherre med 29 mandater. Likud, med Netanyahu som leder, gjorde et katastrofe-valg og fikk bare 12 mandater. Det gjenspeilte ikke minst at Netanyahu hadde en svak stilling blant velgerne. Noen likte ikke måten han hadde opptrådt på i forhold til Sharon. Kanskje enda viktigere var det at store deler av den fattige, jødiske befolkningen i Israel hadde tilhørt hans kjernevelgere. Selv om de fortsatt var enig med Netanyahu i hans politikk overfor araberne, var de så hardt rammet av hans økonomiske politikk at de sviktet ham ved valget. De opplevde ham som en iskald leder uten medfølelse med de svake. Stemningen har snudd Nå har stemningen i stor grad snudd. For det første er Sharon borte. Og de som skulle ta opp arven etter ham, med statsminister Ehud Olmert i spissen, blir oppfattet som svake og udugelige. For det andre er det etter hvert blitt enda klarere at Netanyahu hadde rett i den økonomiske politikken. Han fikk i gang en vekst som fortsatte da han gikk av og fortsetter fremdeles (selv om den fikk hjelp av gode tider internasjonalt). Etter hvert som staten får råd til flere sosiale tiltak, blir det lettere å få gehør for at Netanyahus hestekur var nødvendig, så brutal den virket i første omgang. Netanyahu understreker nå selv de menneskelige sidene, og snakker om medfølelse, rettferdighet og vennlighet. Statsminister igjen? Lenge har meningsmålingene gitt Netanyahu bedre muligheter enn noen andre til å bli Israels neste statsminister. Det er hovedgrunnen til at verken Ehud Olmert i Kadima-partiet eller Amir Peretz i Arbeiderpartiet har ønsket nyvalg. Derfor har de holdt sammen i regjeringen, tross motsetninger. Nå har Arbeiderpartiet fått en ny leder, Ehud Barak. Han er også tidligere statsminister og slo Netanyahu ved valget i 1999. Han sier at han kan slå Netanyahu en gang til. Men det er ikke sikkert det er så lett. I 1999 var Barak et forholdsvis ubeskrevet blad, mens mange nå oppfatter hans statsministertid som en katastrofe. Han tapte da også med dunder og brak (38 mot 62 %) for Ariel Sharon ved statsministervalget 6. februar 2001. (Noen få år hadde Israel direkte valg på statsminister, og i 2001 var det et slikt valg uten at det var nyvalg til Knesset samtidig. Ordningen med direkte statsministervalg er siden avskaffet igjen.) Barak er nå blitt forsvarsminister, og den videre utviklingen for regjeringen generelt og for hans eget ansvarsområde spesielt vil nok avgjøre den videre utviklingen. Barak har antydet at han ønsker nyvalg ganske raskt. Men det er ikke så sikkert at han får flertall for det. Antakelig vil meningsmålingene framover avgjøre hva de ulike partiene ser seg tjent med. En kilde er en artikkel 9. juni 2007 av Sami Peretz på nettstedet til den venstreorienterte israelske avisen Ha'aretz. Men vi har også brukt mye stoff fra nettstedet for Knesset, en del gamle artikler her på www.miff.no og stoff vi husker fra lesing av israelske medier.
Benjamin Netanyahu. (Foto: GPO)

Ved siste valg var Likud-leder Benjamin Netanyahu meget upopulær. Men nå ligger han bedre an på meningsmålingene.

I Israel som i Norge skal nasjonalforsamlingen (Stortinget, Knesset) velges hvert 4. år. Forskjellen er at i Israel kan Knesset vedta nyvalg før perioden er ute, og det er ganske mye brukt.
Det nåværende Knesset ble valgt i 2006. Men vi går tilbake til det forrige Knesset, som ble valgt 28. januar 2003. Likud-partiet vant dette valget. Partiet fikk 38 mandater (av i alt 120 mandater i Knesset), og kunne danne en regjeringskoalisjon under sin leder Ariel Sharon.

Finansminister
Etter en del tautrekking ble Benjamin Netanyahu utpekt til finansminister. Det var ansett som en utakknemlig oppgave. Israel var i økonomisk krise. Veksten var liten, til dels var det tilbakegang i økonomien. Arbeidsledigheten var stigende. Pessimismen rådde.

Netanyahu gjennomførte en rekke reformer. Og han skar kraftig ned på skatter og avgifter. Siden Israel ikke har oljepenger å sprøyte inn, betydde det at de offentlige utgiftene også måtte skjæres kraftig ned. Og som vanlig ved nedskjæringer gikk det hardt ut over de fattige: Barnetrygden ble kraftig redusert, mange andre trygder og stønader ble dels vanskeligere å få, dels ble beløpene vesentlig mindre. Netanyahu lyktes også i det som er meget vanskelig å få til i praksis: Å redusere den offentlige sektoren noe.

Slutt på krisen i økonomien
Denne politikken hadde to hovedvirkninger. For det første rammet den altså de fattige hardt og negativt, som allerede nevnt. Men skatte- og avgiftslettelser virket som en innsprøyting på økonomien, og den skiftet fra stagnasjon til en ganske sterk vekst. Denne veksten har holdt seg fra 2003 til dags dato. Den har ført til lavere arbeidsledighet, høyere levestandard for folk flest, høyere skatteinntekter for det offentlige og optimisme i næringslivet. Derfor tåler den israelske økonomien nå at man øker de sosiale utgiftene og retter opp noen av de største sosiale skjevhetene som Netanyahus politikk medførte.

Ut av regjeringen
Men tilbake til den forrige perioden i Knesset og finansminister Netanyahu. Sommeren 2005 var det store stridsspørsmålet i Israel at statsminister Ariel Sharon ville trekke alle de jødiske bosetterne ut av Gaza-stripen, og etter hvert gjorde det. Netanyahu var imot tilbaketrekningen, men han framstod som noe uklar i saken. Han fortsatte i regjeringen helt til selve tilbaketrekningen skulle begynne, og trakk seg 9. august 2005, etter nesten to og et halvt år som finansminister. Han ble da erstattet av den nåværende statsministeren, Ehud Olmert.

Maktkamp
Etter at Netanyahu trakk seg fra regjeringen, var det en sterk maktkamp mellom ham og statsminister Ariel Sharon. Mange syntes at Netanyahu opptrådte uklokt i den forbindelsen. Det endte med at Ariel Sharon brøt ut og dannet Kadima-partiet, som i dag er det største partiet i Knesset og regjeringen. Hadde Netanyahu valgt en mer forsiktig linje, ville han ha blitt nestleder i Likud og hadde overtatt da Sharon ble syk.

Et dårlig valg
Det nåværende Knesset ble valgt 28. mars 2006. Før det skjedde, hadde statsminister Ariel Sharon hatt hjerneblødning og var kommet i en koma han ligger i fremdeles når dette skrives. Ehud Olmert hadde overtatt som leder for Kadima-partiet. Kadima gjorde det dårligere enn det lå an til mens Sharon var i funksjon, men var likevel valgets ubestridte seierherre med 29 mandater.

Likud, med Netanyahu som leder, gjorde et katastrofe-valg og fikk bare 12 mandater. Det gjenspeilte ikke minst at Netanyahu hadde en svak stilling blant velgerne. Noen likte ikke måten han hadde opptrådt på i forhold til Sharon. Kanskje enda viktigere var det at store deler av den fattige, jødiske befolkningen i Israel hadde tilhørt hans kjernevelgere. Selv om de fortsatt var enig med Netanyahu i hans politikk overfor araberne, var de så hardt rammet av hans økonomiske politikk at de sviktet ham ved valget. De opplevde ham som en iskald leder uten medfølelse med de svake.

Stemningen har snudd
Nå har stemningen i stor grad snudd. For det første er Sharon borte. Og de som skulle ta opp arven etter ham, med statsminister Ehud Olmert i spissen, blir oppfattet som svake og udugelige.

For det andre er det etter hvert blitt enda klarere at Netanyahu hadde rett i den økonomiske politikken. Han fikk i gang en vekst som fortsatte da han gikk av og fortsetter fremdeles (selv om den fikk hjelp av gode tider internasjonalt). Etter hvert som staten får råd til flere sosiale tiltak, blir det lettere å få gehør for at Netanyahus hestekur var nødvendig, så brutal den virket i første omgang.

Netanyahu understreker nå selv de menneskelige sidene, og snakker om medfølelse, rettferdighet og vennlighet.

Statsminister igjen?
Lenge har meningsmålingene gitt Netanyahu bedre muligheter enn noen andre til å bli Israels neste statsminister. Det er hovedgrunnen til at verken Ehud Olmert i Kadima-partiet eller Amir Peretz i Arbeiderpartiet har ønsket nyvalg. Derfor har de holdt sammen i regjeringen, tross motsetninger.

Nå har Arbeiderpartiet fått en ny leder, Ehud Barak. Han er også tidligere statsminister og slo Netanyahu ved valget i 1999. Han sier at han kan slå Netanyahu en gang til. Men det er ikke sikkert det er så lett. I 1999 var Barak et forholdsvis ubeskrevet blad, mens mange nå oppfatter hans statsministertid som en katastrofe. Han tapte da også med dunder og brak (38 mot 62 %) for Ariel Sharon ved statsministervalget 6. februar 2001. (Noen få år hadde Israel direkte valg på statsminister, og i 2001 var det et slikt valg uten at det var nyvalg til Knesset samtidig. Ordningen med direkte statsministervalg er siden avskaffet igjen.)

Barak er nå blitt forsvarsminister, og den videre utviklingen for regjeringen generelt og for hans eget ansvarsområde spesielt vil nok avgjøre den videre utviklingen.

Barak har antydet at han ønsker nyvalg ganske raskt. Men det er ikke så sikkert at han får flertall for det. Antakelig vil meningsmålingene framover avgjøre hva de ulike partiene ser seg tjent med.

En kilde er en artikkel 9. juni 2007 av Sami Peretz på nettstedet til den venstreorienterte israelske avisen Ha’aretz. Men vi har også brukt mye stoff fra nettstedet for Knesset, en del gamle artikler her på www.miff.no og stoff vi husker fra lesing av israelske medier.

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkel7.200 dollar millionærer i Israel
Neste artikkelIDF avdekket produksjonssted for bomber
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise