Vi trodde vi var kvitt det, men fredsviruset er igjen tilbake i Israel, skriver Gadi Baltiansky.
Den siste tiden har «en ny epidemi» truet Israel, skriver han i sin kommentarartikkel i Yedioth Aharonoth. Bakgrunnen for artikkelen er det planlagte toppmøtet i USA i slutten av november, og samtalene som nå pågår med palestinerne. Når israelerne endelig begynte å vende seg til livet uten en fredspartner, forhandlinger og uten håp, dukker plutselig fredsviruset opp igjen.
Men flere israelske politikere ser ikke ut til å ha tro på noen løsning denne gangen heller, mener Baltiansky. Til og med ministere fra det tidligere fredspartiet Ap forklarer at det aldri kommer til å komme noe meningsfullt ut av forhandlingene.
– Samtidig hvisker talsmenn for statsministerens kontor i alle ører, særlig i det høyre øret (mot høyresiden), at det ikke er noen fare for fred eller en avtale, skriver han.
Og store deler av israelsk media ser ut til å adoptere denne skepsisen og kynismen. Gapet mellom partene er alt for stort. Det vet man allerede fra tidligere forhandlinger. Saker som deling av Jerusalem, det palestinske flyktningeproblemet og grenser har man aldri vært i nærheten av å komme til enighet om.
Derfor er det ingen som føler det man følte under Yitzhak Rabins fredsforhandlinger, nemlig at noe historisk er i ferd med å skje. Selv ikke demonstrantene har denne gangen sett nødvendigheten av sine paroler. Skepsisen og kynismen er gjennomgripende.
«Hva var det vi sa?»
Og det er ikke usannsynlig at skeptikerne og kynikerne får rett. Toppmøtet kan bli et historisk vendepunkt, men da til det verste for Israel.
I en tale under sitt besøk i New York 24. september, presiserte utenriksminister Tzipi Livni at dersom partene mislykkes vil neste generasjon aldri tilgi dem. I følge Baltiansky har hun helt rett. Selv ikke den nåværende generasjonen vil klare å tilgi, mener han.
De fredselskende palestinerne vil hevde det ikke finnes noen fredspartner på israelsk side. De eneste tegn de kan se i horisonten er sikkerhetsgjerde, veisperringer og bosetninger, og ingen av disse tegnene innbyr til noen som helst form for fred. Samtidig vil de fredselskende israelerne synke enda dypere i sin sorg. Sammen med dem vil også drømmen om en normal demokratisk jødisk stat svinne hen.
Mahmoud Abbas vil presisere at han prøvde å få med seg Israel. Han vil si at han gikk med på en gradvis implementering av avtalene og aksepterte internasjonal tilstedeværelse i Palestina. Ja, han boikottet til og med Hamas. I tillegg burde Israel, av alle, forstå at de aldri kommer til å ha en mer moderat forhandlingspartner enn ham på motsatt side av bordet.
Samtidig vil Hamas si: «Hva var det vi sa?» De vil hevde det ikke lenger finnes noen diplomatisk mulighet for fred med Israel. Kun voldens vei vil føre frem, akkurat som den gjorde da Israel ble sparket ut av Gaza-stripen ved hjelp av selvmordsangrep og Kassam-raketter.
Og verden, hva vil ikke de si? Jo, de vil gi opp hele konflikten. Siden jødene og araberne er innstilt på å ta livet av hverandre uansett, er det ingenting de kan bidra med. Da kan Israel se langt etter å spørre om EU-medlemskap eller økonomiske investeringer. For dersom ikke engang Fatah og Kadima kan skape fred, vil ikke verden lenger være med å bidra.
Og hva skal Israel gjøre da?, undrer han seg.
Baltiansky er direktør for det såkalte Genève-initiativet, som er en privat fredsplan som er utarbeidet av venstreorienterte israelere og moderate palestinere. Ehud Barak avviste fredsplanen i desember 2003 som en «belønning for terror». Initiativet ble også avvist av den daværende palestinske lederen Yasser Arafat.
– Hovedmålet med Genève-avtalen er å skape skiller i Israel og undergrave statsminister Ariel Sharons regjering, fortalte Hatem Abdel Kader i Fatah da planen var mest i vinden i år 2003.
