Selv om Meretz-lederen Yossi Beilin stilte mistillitsforslag til regjeringen, er han enig med Ehud Olmert politikk overfor palestinerne. Da Shimon Peres sist var statsminister for Arbeiderpartiet (1995-96), brøt regjeringen sammen da det kom frem mistanker om at man ønsket å dele Jerusalem. På samme tid stod en liten gruppe israelske politikere, ledet av Yossi Beilin, på barrikadene for nettopp dette – å splitte Den hellige by. Men den gang hørte ingen på dem. Tvert imot var det svært politisk ukorrekt å hevde slike standpunkt den gangen, skriver Uri Elitzur. Men sist uke var den engasjerte Beilin oppe på podiet i Knesset, for å levere Meretz-partiets mistillitsforslag mot den sittende israelske regjeringen. Beilin presisterte at hans anklagepunkter ikke var rettet mot regjeringens diplomatiske politikk, siden han selv helt og fullt stod inne for den. Snarere gjaldt det sosiale spørsmål, sa partilederen. Problemet er bare at enkelte israelere har problemer med å tro ham. Beilins hovedfokus, hans hjertesak om du vil, har alltid vært diplomati. En rød tråd Mens andre israelske politikere, og ikke minst den israelske befolkningen, har skiftet standpunkt ganske ofte i spørsmålet om forholdet til palestinerne, har Yossi Beilin stått fast. Hans politikk på dette området er tydeligvis en av de få røde trådene i det diplomatiske landskap dette siste tiåret, i følge Elitzur. Men hvordan har man så havnet i dagens situasjon? Svaret er Islamsk Jihad, mener artikkelforfatteren, og ikke organisasjonen med dette navn, men palestinsk terrorisme generelt. For mens Kassam-rakettene har haglet ned over Israel og blod har fylt gatene, har den israelske befolkningen begynt den desperate letingen etter en løsning. De er villige til å kjøpe en kur av en doktor de ikke tok seriøst før i den aller seneste tid. Dermed har det skjedd et utilsiktet samspill mellom terrorister som gjør folk skade og jødiske grupper som tilbyr venstreorienterte fredsløsninger. Det har altså ført til at hele folkemeningen og hele det politiske systemet i Israel har blitt skjøvet mot venstre. Ikke på grunn av et nyvunnet håp, men snarere ut av ren fortvilelse.
