Hamas og andre militante grupper har skutt et stort antall raketter mot de delene av Israel som ligger nærmest Gaza, særlig etter at Israel trakk sine bosettere ut i august 2005. Selv om det går et gjerde langs grensen, har de forsøkt å komme seg inn i Israel (blant annet ved å grave tunneler). De har forsøkt å ta israelske soldater til fange, skyte med bombekastere og legge bomber i veiene.
Fordi alt dette pågår, går israelske soldater nesten daglig inn i Gaza. De forsøker å skyve de militante bort fra selve grenseområdet, ut av en sikkerhetssone på ca. 3 km. De kommer derfor i stadige trefninger med avdelinger av Hamas og deres allierte, som på sin side setter opp bakhold.
Inntil nylig ble israelerne påført meget små tap av disse aksjonene fra Hamas og andre. Israelerne hadde en enorm fordel i ildkraft, kontroll over luftrommet, etterretning, pansrede kjøretøyer og godt trente soldater. Hele sommeren 2006 døde hundrevis av palestinere i trefninger, men bare en israelsk soldat ble drept – og han ble drept ved en feiltakelse av israelsk ild.
Hamas forbedret
Men nå er det en ny situasjon. Dusinvis av militante menn som er trent i Iran og Libanon har fått lov av Egypt til å slippe inn i Gaza. De har tatt med seg erfaringene fra krigen mellom Israel og Hizbollah sommeren 2006. De har bygget opp en kommandokjede som er i stand til å samordne observasjonsposter, infanteri og panservern-styrker. Dessuten har Hamas fått smuglet inn bedre våpen enn de hadde tidligere, og de har bedre trening.
Israelerne er fremdeles overlegne. Men forskjellen er blitt mindre, og israelernes tap er større enn før. I tillegg kommer at den israelske hæren må nøye seg med en styrke som er altfor liten for det store oppdraget, så soldatene blir kjørt hardt.
En stor aksjon?
Når de israelske tapene blir større, blir det mer fristende å bombe og skyte mer ”blindt”. Det gir lett en opptrapping. På den andre siden kan større israelske tap virke dempende på politikerne som skal ta avgjørelse om store aksjoner: Det blir ingen enkel spasertur.
Kilde: En artikkel av Amos Harel på ha’aretz.com (Ha’aretz) 31. oktober 2007.
