George W. Bush ønsker å oppnå noe før han er ferdig i Det hvite hus. Men USAs tempo er for raskt for partene i Midtøsten, mener professor Eitan Gilboa.
George W. Bush holdt seg stort sett unna Midtøsten-politikken i begynnelsen av sin periode i Det hvite hus. Hans forgjenger Bill Clintons mislykkede forsøk på å skape fred i Midtøsten var fortsatt for friskt i minne. Nå når også Bush sin presidentperiode går mot slutten, har han imidlertid begynt å kopiere Clintons engasjement.
Amerikanske presidenter pleier å blande seg inn i utviklingen i Midtøsten, enten når den regionale politiske situasjonen ser ut til å være god, eller når man frykter at en forhandlingsstagnasjon kan føre til krig.
For Bush sin del er det også et poeng at han kan risikere å bli påsatt negativt fortegn, når historien skal skrives. I likhet med sin far har han dradd landet inn i en stadig mer upopulær krig. Også Clinton stod i fare for å bli husket med gru, fordi han hadde Lewinsky-saken hengende over seg. Gjennom to Camp David-forhandlinger klarte likevel Clinton å dempe hysteriet rundt sitt seksuelle sidesprang. Bush bruker på samme måte Annapolis til å dempe hysteriet mot okkupasjonen av Irak.
Utenriksminister Condoleezza Rice må tydeligvis ha overbevist sin president om at en endelig fredsavtale for Midtøsten vil få en langvarig positiv effekt på administrasjonens omdømme. Både den voksende trusselen fra Iran, Hamas sin overtakelse av Gaza-stripen og Den andre Libanon-krigen, er også ting som har moderert den arabiske verden, heter det.
Ikke uventet sammenfaller altså Annapolis-initiativet med slutten på Bush-æraen i Washington. Det eneste problemet er bare at den amerikanske politiske klokken ikke er identisk med den politiske klokken til den israelsk-arabiske konflikten. Det faktum at man har satt opp en kunstig måldato for sluttforhandlinger om ett års tid, kan fort komme til å gjøre forventningene så store at de aldri kan bli tilfredsstilt.
Den amerikanske administrasjonen må derfor innse at de må synkronisere sin klokke med Midtøstens klokke. Og Bush bør jo selv forstå at når han nærmer seg avgrunnen, vil selv en mindre ting enn en «endelig fredsavtale» sikre hans plass i de amerikanske historiebøkene.
