Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Derfor vil Annapolis mislykkes

I desember møttes israelere og palestinere til fredsforhandlinger for første gang siden Osloprosessen. Forhandlingene baserte seg på en intensjonserklæring fra november. Da møttes partene i den amerikanske byen Annapolis, hvor de lovet å gjøre sitt ytterste for å få på beina en sluttstatusavtale innen utgangen av 2008. Men hvis en slik avtale skal bli virkelighet, må partene ta tak i og løse de problemene som i tidligere runder har veltet en fredsavtale. Og det er ikke enkelt.

I desember møttes israelere og palestinere til fredsforhandlinger for første gang siden Osloprosessen. Forhandlingene baserte seg på en intensjonserklæring fra november. Da møttes partene i den amerikanske byen Annapolis, hvor de lovet å gjøre sitt ytterste for å få på beina en sluttstatusavtale innen utgangen av 2008. Men hvis en slik avtale skal bli virkelighet, må partene ta tak i og løse de problemene som i tidligere runder har veltet en fredsavtale. Og det er ikke enkelt.

Et alvorlig problem under Osloprosessen var Arafats tvetydighet i spørsmålet om Israels rett til å eksistere. På den ene siden forsikret han stadig om at PLO anerkjenner Israels eksistensrett. På den annen side fastholdt han at det palestinske flyktningproblemet kun kan løses ved å gi de palestinske flyktningene full «tilbakevendelsesrett». Med andre ord: alle palestinere som i 1948 flyktet fra det som ble Israel, og deres etterkommere, må fritt få vende tilbake til det som var deres hjem. I følge FN utgjør denne gruppen i dag rundt fire og en halv millioner mennesker. Om Arafat hadde fått gjennomslag for kravet sitt, ville Israel gradvis utviklet seg fra å være en jødisk stat til å bli palestina-arabisk. Deretter ville PLO enkelt kunne gjennomføre sin gamle plan om å opprette én PLO-stat «fra [Jordan]elven til [Middel]havet». Arafats krav om tilbakevendelse viser tydelig at han aldri i realiteten anerkjente Israels rett til å eksistere.

For israelere flest er det opplagt at kravet om tilbakevendelse innebærer en trussel mot Israels eksistens. Men det er ikke bare israelerne som tenker slik, dette er noe den palestinske siden selvsagt også forstår. Under Osloprosessen ble det foreslått økonomisk kompensasjon til flyktningene i stedet for tilbakevendelse. Da dette ble kjent tok det ikke lang tid før ytterliggående palestinske grupperinger fremsatte trusler mot de som måtte vurdere å ta imot slik kompensasjon. I likhet med Arafat forsto disse gruppene hva som er avgjørende for om de skal klare å utslette Israel. Det dreier seg ikke om hvilke skriftlige eller muntlige forsikringer de har gitt Israel, men om de klarer å etablere «fakta på bakken» som tvinger frem en annen løsning enn den partene har blitt enige om.

At Arafat tenkte på denne måten fikk vi et signal om allerede året etter at Osloavtalen var signert. I den kjente talen han holdt i Johannesburg i 1994, omtalte han Osloavtalen som en ussel, eller foraktelig, våpenhvile («solha donia» på arabisk). Han sammenlignet den med den avtalen Muhammed inngikk med Quraysh-stammen i Mekka, og som han valgte å bryte. Den var ikke bindende siden den var inngått med vantro.

På november-møtet i Annapolis uttalte George Bush at terror er den fremste trusselen på veien mot en palestinsk stat. Han har nok rett i at terror utgjør en alvorlig trussel mot fred, men det er flyktningspørsmålet som er den fremste trusselen mot en fredsavtale. For flyktningspørsmålet representerer noe mer enn de enkelte flyktningenes interesser, det dreier seg om Israels eksistens. Den palestinske siden kan til nød godta en avtale hvor Israel anerkjennes på kort sikt men ødelegges på lang sikt. En palestinsk stat ved siden av Israel er altså akseptabel, forutsatt at flere millioner palestinere får rett til å innvandre til Israel.

Skal partene komme frem til en fredsavtale innen utgangen av 2008 må palestinerne oppgi kravet om tilbakevendelse og akseptere kompensasjon. Hvis ikke de gjør det er det umulig å oppnå fred, og dette må det internasjonale samfunnet kommunisere tydelig til dem. Derfor er det trist å se at stadig flere nordmenn støtter kravet deres om tilbakevendelse og på den måten motarbeider freden. Skal man ha den minste forhåpning om at Abbas vil akseptere betingelser som selv ikke Arafat aksepterte, må det internasjonale samfunnet stå samlet om å kreve dette. Nå står kravet om tilbakevendelse så sterkt at palestinerne ikke kommer til å fire på det i overskuelig fremtid. Derfor vil Annapolis mislykkes.

Relaterte artikler og temasider:
Annapolis-prosessen
Palestinske flyktninger og deres «rett til å vende tilbake»
Har Homa og Annapolis-prosessen

 


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart