Fattige arbeidere

Da Benjamin Netanyahu var finansminister under statsminister Ariel Sharon i 2003-2005, gjennomførte han en rekke økonomiske reformer. Hensikten var å få vekst i den israelske økonomien. Det lyktes, og siden har økonomien vokst ganske sterkt. Blant annet er arbeidsledigheten kraftig redusert. Dette er positivt for mange israelere. Men det har også baksider. Noen av dem kommer fram i denne artikkelen.
 Etter valget 13. september 2021 får Norge det mest anti-israelske Stortinget noensinne. 
 For å fremme Israels sak ➡️ klikk her for å bli medlem i Med Israel for fred (MIFF) nå ⬅️

Nesten én av fire israelerne lever under den offisielle fattigdomsgrensen. En israelsk enkeltperson regnes som fattig dersom han eller hun ikke har inntekt over 3050 kroner i måneden. For en familie på fire er grensen satt til 7800 kroner.

For omtrent 15 år siden ble den såkalte Wisconsin-planen for første gang praktisert i USA. Hensikten med den er å bringe folk som lever på ulike former for offentlig støtte inn i arbeidslivet. Tanken var at når folk har jobb, ordner de fleste problemene seg. Da har de en inntekt og noe meningsfullt å gjøre. Dette programmet er også gjennomført i Israel.

For lave lønninger
En israelsk rapport fra det såkalte Yaari-utvalget (etter lederen, professor Menachem Yaari) viser at altfor mange av dem som får jobb gjennom Wisconsin-programmet (både i USA og Israel) ikke kommer ut av fattigdommen. De er tvunget til å ta den jobben programmet tilbyr dem, ellers mister de støtten og har ingenting å leve av. I denne situasjonen har de tydeligvis lite å stille opp med overfor arbeidsgiveren, så lønningene blir meget lave. Ifølge Yaari-rapporten er gjennomsnittlig timelønn for disse menneskene på ca. 30 kroner. Nå ligger lønnsnivået generelt en god del lavere i Israel enn i Norge, men 30 kroner timen er ikke mye der heller. Det er bare litt høyere enn den lovfestede minimumslønnen. Ifølge vår kilde har dette Wisconsin-programmet ingen innvirkning på antall fattige – mange av dem som kommer i slike jobber, fortsetter å være fattige.

I 2002, før Netanyahu ble finansminister, var 17,6 % av familiene med minst en av foreldrene i jobb definert som fattige. I 2007 har denne andelen steget til 23,9 %. Dette gjelder spesielt familier hvor bare en av foreldrene har inntektsgivende arbeid utenfor hjemmet.

[En hovedgrunn til at flere familier er blitt fattige, er at barnetrygden er kraftig redusert. Det har særlig rammet de to befolkningsgruppene hvor familiene generelt er store, nemlig de israelske araberne og de ultra-ortodokse, haredim. Dette er samtidig grupper med sterke kulturelle sperrer mot at begge foreldrene skal arbeide utenfor hjemmet. I arabiske familier er det ennå en tendens til at kona skal holde seg hjemme. Og i uforholdsmessig mange haredi familier studerer mannen teologi på livstid, så bare konene har inntektsgivende arbeid. Kombinasjonen store familier og bare en lønnsinntekt er ingen god oppskrift på høy levestandard i Israel heller.]

Brutalt
Wisconsin-programmet og lignende opplegg er gjennomført i mange land. “Arbeidslinja” har vært aktuell her hjemme også. Men ifølge vår kilde er disse tankene gjennomført mer brutalt i Israel enn i andre land. Det skal mindre til før folk mister trygder og stønader. De må bruke flere timer på offentlige kontorer. Færre (bare 2 %) får fagutdanning som en del av opplegget. Og flere må gjøre en “samfunnstjeneste” som oppleves som ydmykende og lite meningsfull.

Rikt land
[Tross alt dette er Israel et rikt land sammenlignet med mange andre land, ikke minst Israels naboer. I tillegg til offentlig velferd er det mange private støtteordninger i Israel som mange nyter godt av. Undersøkelser viser også at det er en betydelig svart økonomi ved siden av den offisielle, så mange tjener mer enn tallene viser.
Tusener av arbeidere fra Nigeria, Romania, Filippinene og andre land kommer til Israel for å arbeide i Israel for betingelser som ligner dem de israelske fattige har. Det er, tross alt, mye bedre for dem enn hjemme.
Men at mange sliter økonomisk i Israel, kan ingen komme bort fra.]

Kilde: En artikkel av Meron Rapoport på haaretz.com 20. februar 2008. Våre egne kommentarer står i hakeparentes.

---------

Dersom du savner kommentarfelt for Facebook her under artikkelen, er dette dessverre utenfor MIFFs kontroll. Det kan skyldes din nettleser, innstillinger på din nettleser og/ eller innstillinger i din Facebook-bruker. Kommentarer kan sendes til post@miff.no, eller legges inn på MIFFs Facebook-side.

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkelFår “ansiktsløft” innen 2010
Neste artikkelFredstilbud er i fare
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise