Etter Den andre Libanon-krigen (sommeren 2006) er det en nesten allment godtatt «sannhet» i Israel at israelske soldater ikke lenger er villige til å tåle kamper med store tap i døde og sårede. Under bakkekrigen i Libanon viste det seg at de israelske soldatene helst søkte dekning, det var få som angrep og inntok fiendens stillinger. De største ofrene var for å hjelpe sårede medsoldater.
På dette grunnlaget har det dannet seg hva Gordon mener er en myte: Den israelske hæren er ikke lenger i stand til å gjennomføre angrep hvor mange soldater blir drept. Gordon mener dette er grunnen til at ikke statsminister Olmert allerede har beordret en stor bakke-offensiv mot Gaza.
Både høyre- og venstreorienterte deler denne oppfatningen av hæren.
Aksjon mot terror våren 2002
Gordon mener at denne oppfatningen av de israelske soldatene er feil. Hun henviser til det som skjedde i våren 2002 da Israel gjennomførte en stor aksjon mot terrorgrupper i flere flyktningeleirer. Bakgrunnen var en serie selvmordsbombere i Israel, 133 israelere ble drept i terrorhandlinger bare i mars.
Til aksjonen innkalte hæren reservestyrker. Alle visste at operasjonene som skulle komme, var farlige. Likevel meldte over 100 % seg til tjeneste: I tillegg til at nesten alle som ble innkalt møtte, kom det folk som tidligere hadde klart å slippe unna reservetjeneste og folk som tilhørte avdelinger som ikke ble innkalt, men som ville delta likevel.
Ariel Sharon, som var statsminister den gangen, økte sin popularitet sterkt. Ennå støtter nesten alle israelske jøder aksjonen fra våren 2002. Årsaken til støtten var at israelerne visste hva de kjempet for. Og da aksjonen førte til en kraftig nedgang i israelske terrorofre, fant de at den var verd prisen til tross for at 26 israelske soldater ble drept de to første ukene.
Libanon-krigen sommeren 2006
Noe lignende skjedde i begynnelsen av den andre Libanon-krigen sommeren 2006. Da meldte nesten hundre prosent seg til tjeneste. Det var ikke fordi soldatene ventet noen lett oppgave uten tap. Israel trakk seg ut fra Libanon sommeren 2000, og mange av reserve-soldatene hadde førstehånds erfaring medHizbollah. Støtten for krigen i den israelske befolkningen var sterk også etter som det ble større og større tap.
Det var først mot slutten av den fem uker lange krigen stemningen snudde.
Da ble det klart at det foregikk forhandlinger om våpenhvile og at israelerne skulle trekke seg ut. Soldatene så liten hensikt i å dø for at deres avdeling skulle ta kontrollen over et område som de skulle trekke seg ut fra igjen noen dager etterpå. De ville ikke dø uten at det hadde en hensikt.
Bakkeangrep på Gaza
Men flertallet i Israel støtter en stor operasjon på bakken i Gaza. De er ikke dumme. De vet at de selv og/eller deres sønner, brødre, ektemenn og andre nærstående kan være blant de døde og sårede. Men de vet også at forsvaret skal beskytte sine innbyggere.
