I februar 2008 kom Levana Zamir på at hun ville ta initiativet til en tur for å oppsøke sine «røtter» i Egypt. Hun ville vise sine barn og barnebarn sine barndoms gater. Hun la fram ideen for andre, og snart hadde flere dusin jøder med bakgrunn fra Egypt (Kairo og Aleksandria) meldt seg på, med barn og barnebarn. Noen jødiske akademikere ville også være med. I programmet inngikk foredrag av den israelske ambassadøren i Kairo, Shalom Cohen, og lederen for det israelske akademiske senteret i Kairo, professor Gabi Rosenbaum. I samsvar med egyptisk lov fikk egyptiske sikkerhetsoffiserer programmet for turen. Deltakerne kjøpte flybilletter fra den israelske flyselskapet El Al, betalte for oppholdet i Egypt på hotell Marriott Kairo og gledet seg til turen. Turen skulle starte søndag 25. mai 2008.
På TV
Onsdagen før turen skulle starte, fikk de seg en ordentlig overraskelse: Deres tur hadde vært omtalt på egyptisk TV. Den kjente TV-mannen Amr Adib hadde tatt seg god tid til en grundig rapport om den planlagte turen, med en vinkling som ikke var spesielt vennligsinnet.
Ifølge Adib skulle jødene komme «for å feire Israels 60-års-dag i Egypt, av alle steder». Han påstod at turen bare var en dekkhistorie for den egentlige hensikten med turen: Jødene skulle forlange å få igjen sine gamle eiendommer i Kairo og Aleksandria som den egyptiske regjeringen har «nasjonalisert», det betyr overtatt uten erstatning.
«Hvorfor skulle vi bringe inn jøder som ble født i Egypt, men foretrakk å flykte til Israel?» spurte Adib. «De har kjempet mot oss i blodige kriger,» sa han. Han beskyldte den israelske ambassaden i Kairo og det israelske akademiske senteret for å «støtte en konspirasjon mot Egypt».
Adib opplyste i programmet hvilket hotell jødene skulle bo på. Han sa at jødene planla en pressekonferanse i Kairo. [Sagt slik, høres en pressekonferanse ut som noen farlige greier!] Han bad om at det egyptiske utenriksdepartementet måtte «ta de nødvendige skritt».
Levana Zamir benekter på det sterkeste at jødene planla å kreve erstatning eller noen slags politiske aktiviteter. Det skulle være en helt uskyldig tur for å se hvor familiene kom fra.
Turen måtte avlyses
Ifølge fredsavtalen har israelere full rett til å reise til Egypt. Noen av jødene som skulle være med på turen, bor i andre land enn Israel. Det var derfor ikke mulig for Egypt å nekte dem å komme.
Men et autoritært regime som det egyptiske har andre metoder. Marriott hotell i Kairo, hvor jødene altså allerede hadde betalt for oppholdet, fortalte plutselig at den israelske og jødiske gruppen ikke kunne bo der, og annullerte bestillingen. «Situasjonen er følsom, og under de nåværende omstendighetene kan dere ikke bo her,» sa en egyptisk tjenestemann.
To timer senere sa det egyptiske reisebyrået at til tross for innstendige oppfordringer, klarte de ikke å finne noe hotell i Kairo som ville gå med på å gi dem rom. Reisebyrået i Kairo sa at turen måtte avlyses «av sikkerhetsgrunner etter rapporter i egyptiske medier». Det lovte å betale tilbake de pengene israelerne hadde betalt.
Så langt bygger stoffet på kildeartikkelen. Resten er egne tanker.
Ingen erstatning til jøder
Da Israel og Egypt skulle forhandle om fredsavtale på 1970-tallet, nektet Egypt å drøfte seriøst erstatninger til jødiske flyktninger fra Egypt. Og ikke bare det: Tross dette fikk Egypts daværende president, Anwar Sadat, Nobelprisen for den avtalen som ble inngått, en avtale som altså innebar at jødiske flyktninger ikke skulle få noen erstatning.
Det som kommer fram i denne artikkelen, understreker at «ingen erstatning» fremdeles er Egypts syn på saken. Samtidig går de samme egypterne inn for at Israel skal betale full erstatning til alle palestinere som flyktet fra Israel i 1948.
Jødene skal altså betale fullt ut, men ikke få noe. Og store deler av verden, inkludert mange nordmenn, finner dette rimelig.
Kilde: En artikkel av Smadar Peri på ynetnews.com (Yediot Aharonot) 23. mai 2008.
