En liten gutt i Egypt har cystisk fibriose. Som følge av sykdommen trenger han en bestemt type medisin. Dessverre for ham blir denne medisinen bare produsert ett sted i verden, nemlig i landet hvor den er oppfunnet, Israel. Og det egyptiske helsedepartementet vil ikke bruke israelske medisiner, så familien får ikke importere den.
Dette skjer 30 år etter at en fredsavtale ble inngått mellom Egypt og Israel. Men tross freden (som stort sett har forhindret skyting og død) kjører de egyptiske mediene en stadig «hat-Israel-kampanje», og det er en utstrakt boikott av alt israelsk, til og med altså medisiner. Denne stadige hat-kampanjen påvirker befolkningen og gjør det mer sannsynlig at ekstreme islamister etter hvert tar over landet.
Det finnes riktignok enkelte mer fornuftige motkrefter. Vi kjenner historien om gutten som ikke får medisinen han trenger fordi den engelske ukeutgaven av den egyptiske avisen Al-Ahram brakte den. For det får avisen høre at den er «modig». Men det er fare for at disse motkreftene er altfor svake.
Det som er så trist, er at dette ikke et enkeltstående tilfelle. Det er ganske gjennomført. Barry Rubin ble for noen år siden fortalt av en amerikansk tjenestemann at USA hadde tilbudt Egypt penger til å gjennomføre et program for å redusere forurensningen av Rødehavet. Siden også Israel har kyst til Rødehavet (noen kilometer ved Eilat), skulle også Israel være med i samarbeidet. Egypt avviste planen. Dersom noe var til hjelp for Israel, kunne det ikke godtas, uansett hvor nyttig det kunne være for Egypt også.
Og resten av verden bryr seg ingenting om det som skjer.
Hjemme og ute
En meningsmåling viste nylig (høsten 2008) at 60 % av befolkningen i Egypt oppfatter al-Qaida som «positivt» (den beste eller eneste måten å behandle Vesten og Israel på) eller «blandet» (noen reservasjoner angående metodene, men enig i grunnsynet).
Det hender at talsmenn for arabiske land snakker «vestlig» i Vesten. Men ingen offisiell eller statskontrollert avis, og meget få intellektuelle, tør si hjemme på arabisk: Israel er ikke noen fiende, USA er en venn. Den virkelige krigen er mot fattigdom og ufrihet. – Dette er dessverre like sant i 2008 som det var i 1998, 1988, 1978, 1968 og 1958.
På hjemmebane er det mer typisk hva Fathi Hammad sa den 7. september 2008 på al-Aksa-TV. Han er medlem av det palestinske parlamentet for Hamas: «Seieren nærmer seg … og ikke bare for Palestina. Dere skaper seierens etos [moraloppfatning] for alle arabere og muslimer, og hvis Allah vil, til og med på globalt nivå. Hvorfor? Fordi Allah har utvalgt dere til å kjempe mot det folket han hater mest – jødene.» (Etter MEMRIs oversettelse til engelsk.) Den slags kan man nå til og med si i FNs generalforsamling og få tordnende applaus. Irans president Mahmoud Ahmadinejad gjorde det nylig.
Det ser dessverre ut for at krigen mot demokrati, moderasjon og frihet er det som «vinner hjerter og sinn» i den arabiske og muslimske verden, ikke en hardt tiltrengt modernisering
Kilde: En artikkel 12. oktober 2008 på jpost.com (Jerusalem Post) av Barry Rubin. Han er leder for Global Research in International Affairs Center i Herzliyah i Israel.
