Endringer i Kirke-Norges syn på Israel

I mars 2004 gjennomførte Even Borch intervjuer med ledere i flere kirkelige organisasjoner for å klargjøre deres syn på Israel og konflikten med naboene. Rapporten blir nå offentliggjort for første gang på miff.no.

«Alle trenger å lese om Israel på miff.no.» Hvis du er enig, trenger vi deg som medlem av MIFF slik at skoleelever og andre kan få israelske perspektiver gratis tilgjengelig på norsk. Bare en liten brøkdel av våre nettgjester er medlemmer. Klikk her for å registrere deg nå (fra kr. 4,- per uke)

Last ned rapporten. 45 siders Word-dokument.

Even Borch er prost i Sør-Helgeland.

Tydelig endring
Selv om rapporten til Borch er noen år gammel, fanger den opp flere av endringene som har skjedd i det kirkelige landskap. I årene som har gått etter 2004 har nok flere av disse tendensene bare forsterket seg.

Borchs konklusjon etter intervjuer med Kirkens Nødhjelp, KFUM/KFUK, Norges kristelige Studenterforbund, Den norske Israelsmisjon, Mellomkirkelig Råd og palestinske kristen-ledere var klar:

– Det er tydelig at den kritiske holdningen til Israel har blitt større. Kritikk av Israel må selvfølgelig være lov, men når kritikken tar en form som er ulik all annen politisk kritikk, så bør en være på vakt, skriver Borch.

Klar kritikk
Prosten kritiserer norske organisasjonsledere for mangelfull faktakunnskap, selektiv bibelbruk og ensidig historieformidling og kildebruk.

Han mener de bruker “folkeretten” ensidig mot Israel, uten å bruke den mot palestinerne og araberne.

Palestinsk terror blir bagatellisert.

– Det virker som om de norske kirkelige støttespillerne til palestinerne er mer “liberale” i synet på selvmordsbombing enn de palestinske kirkelederne, påpeker Borch.

– En kristen kirke burde være helt tydelig på det forkastelige menneskesynet som ligger til grunn for selvmordsangrep som metode. Det er noe mye mer enn “dårlig strategi” eller “ikke akseptabel metode”. Jeg forventer også at seriøse kirkelige organisasjoner kan vise empati med den sivile israelske befolkningen som lever i konstant frykt for uforutsigbare terrorhandlinger. Dette perspektivet mangler i den ensidige fordømmelsen av muren som Israel bygger, legger prosten til.

Han kritiserer også de norske lederne for å ta parti med “den svake part” på alt for enkelt grunnlag.

– Er det slik at en part må defineres som svak for å få støtte? Er det den påståtte svakheten som gjør palestinernes kamp mot Israel edlere enn Israels kamp mot det de oppfatter som palestinsk terrorisme? spør Borch.

Rapporten kommenterer også de som trekker paralleller mellom Israel og apartheid-regimet.

– Det er store og tydelige forskjeller på historien om den Sør-Afrikanske staten der et hvitt mindretall, med basis i et rasistisk menneskesyn, styrte over et svart flertall, og historien om Israel og deres konflikt med den arabiske befolkningen i og utenfor landet. Parallellen bygger mer på assosiasjoner enn saklig sammenlikning. Det er interessant å merke seg at det i stor grad er de samme aktørene som var engasjert i anti-apartheid kampen som nå engasjerer seg for palestinernes sak. En fare er at en da overfører et paradigme fra en kamp over til en annen uten at det passer, skriver Borch.

Tåler mindre av Israel
Prosten finner farlige tendenser i den voksende kritikken av Israel.

– Jeg spør meg om toleransen for israelskritikk har blitt så stor at en ikke ser de klassiske kjennetegnene på antisemittisme, skriver Borch.

Han spør seg også om man tolererer mindre av Israel enn av andre land, og om en lettere lar seg provosere av det Israel gjør enn om andre gjør det samme.

– Er det noe med at et folk som hadde en tydelig offerrolle, nå viser styrke? Det var lett å synes synd på ghettojøden som unnslapp Holocaust, men mistet alle sine. Den israelske soldaten med maskingevær som kontrollerer palestinere på veg til arbeid vekker andre følelser i oss, skriver Borch.

Etterlyser teologisk arbeid
Han avslutter sin studieoppgave slik:

“Jeg forventer at Den norske Kirke har et bevisst og teologisk gjennomreflektert forhold til staten Israel og den politiske konflikten landet lever i. Dette fordi landet og folket er bærer av tradisjoner som vår kirke har som sin grunnvoll. En like viktig grunn til fornyet teologisk arbeid er det faktum at vår kirke aldri har tatt et skikkelig oppgjør med sin antisemittiske og antijudaistiske fortid.

Ansvaret for et slikt arbeid vil jeg fordele litt ulikt. Mellomkirkelig Råd er opprettet for å representere hele kirken. Derfor må dette organet ha et hovedansvar. Kirkens Nødhjelp er en praktisk hjelpeorganisasjon og skal bedømmes som det. Men når den nå bevisst har gått inn som samfunnspåvirker og holdningsskaper, så kreves det at den er seg bevisst sin basis og sine mål. Sudenterforbundet og KFUM/K står friere til å støtte de saker og grupper som de finner riktig. De har “lov” å være ensidige. Men det kan ikke forsvares at de gir rom for antisemittiske tendenser.

Det Hellige Land vil fortsatt være et område og tema som vekker strid og uenighet. Jeg ser det heller ikke som noe mål at en innenfor kirken skal ha et felles syn på hvilke politiske løsninger og metoder som er de riktige i dette urolige men viktige hjørnet av verden. Men både staten Israels eksistens og forholdet til naboene utfordrer oss som kirke på en spesiell måte. Kirkens fødsel skjedde i Jerusalem og Israels historie er en del av vår historie. Landet og folkene som bor der utfordrer oss i allmenne spørsmål som menneskeverd, toleranse, empati og ikke minst evnen til å kunne engasjere seg i en komplisert sak uten å velge de enkle løsningene.”

Last ned rapporten. 45 siders Word-dokument.


Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Ingen artikler å vise