Den prisbelønte amerikansk-palestinske journalisten beskriver i kommentaren «Occupied with occupation«, hvordan han mener den palestinske selvmedlidenheten bidrar til egne lidelser.
Det følgende er en gjengivelse av noen punkter i denne kommentarartikkelen.
Den israelske militære okkupasjonen begynte da arabiske ledere truet med å «jage jødene på sjøen». Da truslene ble satt ut i livet av Syria, Jordan og Egypt i 1967, fikk israelerne overtaket i løpet av få timer. At krigen i det hele tatt varte i seks dager, anser Hanania som «et mirakel». Til neste år vil okkupasjonen ha vart i 40 år.
Men Israels tilstedeværelse i de palestinske områdene er ikke hovedårsak til palestinernes vanskeligheter. Det er derimot den samfunnsmessige okkupasjonen som folket utsetter seg selv for.
Når lederne mislykkes over en så lang periode, begynner man som folk å anklage seg selv. Dette hjelper igjen lederne til å unngå å måtte stå til regnskap for sine handlinger, siden befolkningen legger skylden på seg selv, og andre for sine problemer. På samme måte gjemmer Hamas seg bak palestinernes lidelser, for å skjule sin egne mangler. Deres løsning på et problem, er å skape et nytt.
Selvpåført okkupasjon
Den andre okkupasjonen beskriver Hanania som «selvpåført okkupasjon». Istedet for å tenke selv, aksepterer palestinerne alt som blir sagt til dem. I stedet for å finne løsninger på et problem, finner man unnskyldninger for å mislykkes. Et eksempel på det er når man unnskylder selvmordsbombing, med den begrunnelse at det er det eneste midlet man har til rådighet mot den israelske militærmakten.
Dermed klandrer man israelerne for sine egne problemer, noe det ikke finnes grunnlag for. En rasjonell person vil heller akseptere sannheten, selv om den er hard, og avslører at en selv har like mye skyld i egne problemer, som israelerne. Men i stedet appelleres det til følelsene, heller enn til fornuften.
Olmert tilbyr ekte håp
Uansett hvilket israelsk parti som får makten, vil palestinerne alltid finne grunner for å mislike dem. Likevel tilbyr Israels statsminister Ehud Olmert ekte håp. Hans standpunkt vil naturlig nok bli mislikt av de fleste palestinerne, siden han kan komme til å definere grensene for Israel, uten å forhandle med palestinske ledere.
Men om disse lederne hadde vært smarte, hadde de tatt ansvaret for sin lederskapsrolle. De hadde omfavnet Olmerts planer og presset på for å få overgitt mer land, kanskje også deler av Jerusalem. Palestinerne kunne ha tilbudt Israel å beholde store bosetningsblokker, i bytte mot landområder andre steder, mener Hanania.
