Det palestinske samfunn gjør fred umulig på kort sikt

Den arabiske journalisten Khaled Abu Toameh vil heller bo i Israel som en annenklasses borger, enn som en borger av første klasse i Kairo, Gaza eller Ramallah. De siste fire årene er nesten to tusen palestinere drept i intern maktkamp, forteller Toameh. Han forklarer også hvorfor en ekte fred ikke er mulig på kort sikt.

 
Støtter DU det jødiske folkets rett til et nasjonalt hjemland? Klikk her for å bli medlem av MIFF fra kun kr. 4,- per uke

 

Toameh sier at han taler på vegne av et stort flertall av de israelske araberne, altså de som bor i selve Israel og er statsborgere der. De er vanlige folk som er glad for å bo i Israel. De har problemer både med den israelske regjeringen og med andre arabere. Men Toameh vil heller bo i Israel som en annenklasses borger enn som en borger av første klasse i Kairo [den arabiske verden], Gaza [Hamas, islamister] og Ramallah [Vestbredden]. Et stort flertall av de israelske araberne sier det samme. De ønsker at det skal bli en god regjering i de palestinske områdene, en slutt på maktkampen mellom Fatah og Hamas og de ønsker fred mellom Israel og våre arabiske brødre i Vestbredden og Gaza. Men selv vil de bo i Israel.

Frie og demokratiske valg
Etter at den mangeårige palestinske lederen, Yasser Arafat, døde på et fransk sykehus i november 2004, kom amerikanerne (og til dels andre fra det internasjonale samfunnet) til palestinerne og sa at de måtte ha frie og demokratiske valg. Fatah-lederne, Arafats etterfølgere, sa at det var for risikabelt. For Hamas snakket om forandring og reform, og palestinere flest stolte ikke på Fatah. Fatah har vært korrupt og har meget dårlig rykte. Så Fatah kunne komme til å tape valget. Men amerikanerne og de andre insisterte på at valgene skulle være frie og at Hamas skulle kunne være med.

Så i januar 2006 var det valg. Det var fritt og demokratisk. Det er bekreftet av Jimmy Carter, som overvåket det.

Da Hamas hadde vunnet
Det gikk slik som Fatah fryktet: Hamas vant. Men Fatah-folkene nektet å godta at de hadde tapt. Og ikke bare det: Amerikanerne, som hadde tvunget Fatah til å ta det valget de tapte, kom med penger og våpen til Fatah for at Fatah skulle styrte det styret som ble resultatet av det valget de selv hadde forlangt. [Toameh har ikke med at lederen i Fatah, Abbas, også var folkevalgt og skulle ha en egen rolle. I januar i år gikk riktignok hans periode ut.]

Toameh mener at Vesten burde godta at Hamas vant. Så kan man gjøre som med Iran: Stille krav til politikken og eventuelt innføre sanksjoner hvis man misliker den. Men man kan ikke annullere et valg som gikk ordentlig for seg, mener Toameh.

Dette har ødelagt Vestens troverdighet i hele Midtøsten, mener Toameh. For hvordan kan man be andre folk om å ha frie og demokratiske valg hvis resultatet ikke blir godtatt?

2000 palestinere drept
Etter det palestinske valget i januar 2006 har det vært maktkamp mellom Fatah og Hamas. Og det har gått hardt for seg. Ifølge Toameh er nesten 2.000 palestinere drept av andre palestinere i denne perioden. Og tusenvis er blitt skadet.

Det vil si at i drepte og sårede er tapene antakelig vel så store i interne kamper mellom palestinerne som i krigen mot Israel, inkludert Gaza-krigen. Som vanlig er medieinteressen bortimot null når ikke Israel kan få skylden.

Hamas overtok Gaza
Sommeren 2007 var det krig i Gaza mellom færre enn 10.000 Hamas-menn og 60-70.000 politifolk fra Fatah. Hamas vant, selv om Fatah hadde støtte fra USA og Europa. Mange lurer på hvordan det kunne gå til. Men det er ganske enkelt, sier Toameh:
Fatah-folkene overgav seg. De gav Hamas alle våpnene de hadde fått fra USA, alle pengene, alle sikkerhetsstyrkene. Og så løp de av gårde. De forsøkte først å løpe til Egypt. Men egypterne ønsker ikke flere palestinere enn de allerede har. Det ble Israel som reddet dem og deres familier fra å bli slaktet ned av Hamas. Israel lot dem komme inn, og brakte dem så videre til Vestbredden.

Så nå har palestinerne fått en tostatsløsning: To palestinske stater.
Den i Gaza er en liten, islamsk republikk, styrt av Hamas og betalt av Iran, Syria, Sudan, Hizbollah, Det muslimske brorskapet og Islamsk jihad. Noen sier også at Al-Qaida er
med,men det vet man ikke sikkert.
Toameh sier at Gaza er det siste stedet han ønsker å bo, særlig under et slikt islamsk regime.

Fatah pillråttent
Offisielt styrer president Mahmoud Abbas på Vestbredden, han sitter i Ramallah. Hans regime er korrupt og uten makt og drives av menn som var Arafats folk. De har ingen egentlig kontroll. En av grunnene er at Israel fremdeles er til stede på Vestbredden. En annen grunn er at de har liten troverdighet i den palestinske befolkningen, på grunn av korrupsjon, dårlig styre og brudd på menneskerettighetene.

Man skulle tro at i det minste etter å ha tapt valget i 2006 ville Fatah gjennomføre reformer. Men det er ingen reformer. Man har ikke en gang skiftet ut noen Fatah-leder etter valgnederlaget i 2006.

Toameh reiser til Ramallah en gang eller to i uken. Han kan bevitne at Abbas ikke en gang har egentlig kontroll over Ramallah sentrum, langt mindre resten.

Hvis Israel skulle gjøre det som Abbas offisielt krever, nemlig trekke seg ut av Vestbredden, ville palestinere etter kort tid hale president Mahmoud Abbas til torget i Ramallah sentrum og henge ham der som forræder, tror Toameh. Det er bare Israels nærvær som forhindrer at Hamas tar over Vestbredden i løpet av kort tid.

Fatah og Hamas hater hverandre dypt og inderlig. Hvis det ikke hadde vært fordi Israel ligger imellom, ville de sendt selvmordsbombere og raketter mot hverandre. De kaller hverandre med skjellsord som tidligere bare var reservert for jøder, som “sønner av aper og griser”. Og de beskylder hverandre for å “drikke blodet til palestinske barn”.

Hamas vil ikke ha fred
Hamas vil ikke inngå noen fredsavtale med Israel. Hamas-folkene skal ha ros for at de er ærlige og sier ting rett ut. De sier at hele landet skal være muslimsk. Jøder som godtar å være minoritet i en muslimsk stat [dhimmier], kan få bo der. Alle andre jøder må komme seg bort hvis de ikke vil bli drept.

Toameh var nylig en tur i Canada. Der leste han i en avis at Hamas er blitt moderat og pragmatisk og er i ferd med å anerkjenne Israel. Han tenkte at det måtte ha skjedd mens han var utenlands. Han tok avisen med seg til Ramallah, hjem til en av toppene i Hamas. Toameh viste fram avisen og spurte hva det var han selv ikke visste. Hamas-toppen svarte: “Jeg vet heller ikke om at vi har forandret oss.” – Meldingen var ganske enkelt helt uten basis i virkelighetens verden. [Det har vært lignende meldinger i Norge også.]

Fatah vil heller ikke ha fred
I forholdet til Israel er forskjellen mellom Hamas og Fatah egentlig liten, sier Toameh. Han har arabisk som morsmål og bor i Israel. Forskjellen mellom Fatah og Hamas er at Fatah sier det folk i Vesten vil høre på engelsk. Hvis Toameh var israeler, ville han heller ha en fiende [Hamas] som sier det samme på alle språk enn en [Fatah] som sier forskjellig på arabisk og engelsk.

[I denne forbindelsen vil vi minne om videoklippene fra palestinsk tv som MIFF har lagt ut med norsk tekst på YouTube.]

Fatah kan ikke gjennomføre en fredsavtale
Som vi nettopp så, er det som Fatah sier på arabisk ikke særlig forskjellig fra det Hamas sier. Men la oss et øyeblikk tenke oss at Fatah-lederen Mahmoud Abbas virkelig ønsket fred. La oss tenke oss at i nær framtid undertegner Israels statsminister og Abbas en fredsavtale som begge ønsker å gjennomføre.

Toameh spør: Hvor i verden kan Abbas gjennomføre avtalen? Hvis Abbas skulle vise ansiktet i Gaza, tror Toameh at han vil bli hengt av Hamas ved grenseovergangen, han vil neppe komme levende fram til Gaza by.
Og det er ikke så mye bedre på Vestbredden. Siden Abbas ble valgt til president i januar 2005, har ikke Toameh registrert en eneste gang at Abbas har besøkt en landsby eller flyktningleir på Vestbredden. Det er ikke fordi israelerne har hindret ham. Men han vet selv hva hans eget folk mener om ham. Hvis det ble holdt frie og demokratiske valg nå [sagt i desember 2009], er Toameh overbevist om at Hamas ville vinne igjen. Det eneste stedet Abbas kunne gjennomføre en fredsavtale, ville være i Israel, sier Toameh.

Israelske fredspartnere
Det er i dag ingen fredspartner på palestinsk side, som man vil forstå av det foregående. Toameh kan ikke se at det kan bli noen reell framgang i det som kalles fredsprosessen så lenge Fatah og Hamas dreper hverandre og Israel fortsetter sin aktivitet, som vil gjøre forhandlingene enda vanskeligere i framtida. [Han snakker her tydeligvis om israelske bosetninger på Vestbredden.]

Men Toameh mener at det er fredspartnere på israelsk side. Han tenker ikke på statsminister Netanyahu. Men et flertall av jødene i Israel godtar en tostatsløsning. De vil at palestinerne skal ha en egen stat og styre seg selv. Det er kanskje ikke fordi de elsker palestinerne. Men de ønsker å ikke ha for mye med dem å gjøre. Og Toameh er enig: Det er fint om jøder og palestinere har hver sine områder og er frie der.

Men til nå kan han ikke se at en tostatsløsning kan virke i praksis, av grunner som allerede er nevnt. Men fordi president Obama vil at de skal si: “Vi vil ha en tostatsløsning”, så sier de det.

Jerusalem
Toameh kan ikke se hvordan Jerusalem kan deles. Det er ikke noen stor by, og jøder og arabere bor ved siden av hverandre og ovenfor hverandre og over gaten for hverandre. Det er ikke gjennomførbart å dele byen. Endringene som er gjort de siste 7-8 årene, gjør livet mer komplisert.

Hatpropaganda
En av de tingene som gjør Toameh pessimistisk, er at den palestinske ungdommen blir indoktrinert til hat. “Jeg vet at dette høres ut som jødisk propaganda,” skriver han. “Men ikke undervurder det. Vi har allerede oppdradd en hel generasjon eller to på nedrakking, på selvmordsbombere, på “død over Israel”, “død over USA”, død over korsfarerne, de vantro og alle – det ser veldig dårlig ut. Dette må stanse hvis vi skal kunne begynne å bevege oss forover.”

Konflikthåndtering
Toameh har ingen tro på en enstatsløsning, verken arabere eller jøder flest ønsker det. En tostatsløsning er han for i prinsippet. Men som nevnt kan han ikke se at den kan fungere i overskuelig framtid, en palestinsk stat i dagens situasjon er en vits. Hva vil han gjøre da?
Han mener at det ikke er noen vei forbi å håndtere dagens situasjon på beste måte: Forbedre økonomien, hjelpe palestinerne til å hjelpe seg selv og håpe at det kan komme en ny generasjon palestinere som er mye mer moderat.

Akkurat nå er det økonomisk vekst på Vestbredden. Men ikke alle nyter godt av den. I flyktningleirene er det ingen endring. En god økonomi kan gjøre folk mer moderat på kort sikt. Men i lengden er dette ikke en økonomisk konflikt. Den er politisk, religiøs, nasjonal og ideologisk og går mye dypere enn folk tror, konkluderer Toameh.

Relaterte lenker:
The Good Old Days Before Peace
(artikkel av Khaled Abu Toameh)

 

Forrige artikkel– Skjevhet i utdanning er en trussel
Neste artikkelIsrael-hat i Europa
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -