Både lokalt og internasjonalt er det nå spørsmålet om bosetninger som er på folks lepper. Skal Israel forlenge sin midlertidige byggestans som går ut 30. september? Skal Israel trekke innbyggerne tilbake fra alle bosetningene, eller beholde de største av dem? Og dersom det siste er tilfellet, hvilke landområder får palestinerne i bytte mot disse?
Alan Baker er tidligere juridisk rådgiver for finansdepartementet, ambassadør i Canada og tidligere medlem av forhandlingsteamet med palestinerne. Han mener palestinerne bevisst bruker media for å rette bort negativt fokus på seg selv over på Israel.
Manipuleringsstrategi
Tidligere var bosetningene et spørsmål på linje med andre viktige forhandlingsspørsmål, som grenser, Jerusalem, flyktninger og Israels sikkerhet. Men saken har nå blitt «oppgradert» i forhold til de andre. Den har de siste ukene vært sak nummer én på dagsorden.
Grunnen til dette, mener Baker, er den palestinske selvstyremyndighetens manipuleringsstrategi. De ønsker å flytte presset fra seg selv og over på Israel.
Svært effektiv
Denne manipulasjonen har vist seg å være ekstremt effektiv. Både USAs president Barack Obama, hans utenriksminister Hillary Clinton, EU og PA peker alle i samme retning: Det er Israel som må forlenge byggestansen for at forhandlingene skal kunne fortsette.
Det eksisterer imidlertid ikke noen avtale fra tidligere forhandlinger om at Israel må stanse byggingen i bosetningene. I den første Oslo-avtalen fra 1993 blir bosetningene nevnt som et forhandlingsspørsmål på linje med de andre sluttstatus-spørsmålene. Palestinerne anerkjenner i et referat om punktene man kom til enighet om, at de ikke vil få umiddelbar råderett over områder som vil bli gjenstand for forhandlinger.
Det samme ser vi i annekset for sivile saker til Oslo II-avtalen. Artikkel 27 slår fast at landområder som skal opp til forhandling ikke blir overgitt til palestinerne. Det ble ikke gitt Israel noen begrensninger hva gjelder planlegging og bygging.
Trakk forslag
Da Yassir Arafat i løpet av forhandlingene forstod at dette kravet ikke var en del av avtalen, forsøkte han å få på plass et tillegg i Oslo II-avtalen. Ved det skulle Israel forplikte seg til å begrense byggingen. Jerusalem gikk etter noen runder med på å begrense aktiviteten i bosetningene mens forhandlingene pågikk. Men det palestinske lederskapet trakk forslaget, fordi de ikke ønsket at en slik avtale mellom Israel og PA stod nevnt i dokumentet.
Rundt denne tiden bestemte palestinerne seg for å gjøre byggingen i bosetningene til en internasjonal sak. Denne gamblingen har betalt seg. I dag står Israel nesten alene med presset på seg for å forlenge den ti måneder lange byggestansen. Man kan ifølge Baker konkludere med at statsminister Benjamin Netanyahu gjorde en feil for ti måneder siden da byggestansen ble innført. For gjennom den gjorde han det mulig for palestinerne å kunne manipulere pressen til å tro at Israel ikke har gjennomført sine forpliktelser. Sannheten er at det er palestinerne som ikke har fulgt opp sine forpliktelser.
Krav om jødisk stat «forledende»
Men heller ikke Israel slipper unna Bakers manipulasjonskritikk. Han mener Israels krav om at palestinerne må anerkjenne landet som en jødisk stat er «både kunstig og forledende». Israel har aldri tidligere fremmet et slikt krav i de innledende rundene av de ulike forhandlingene. Tidligere har palestinerne anerkjent Israels rett til å leve i fred og sikkerhet (Oslo I) og statens lovmessige og politiske rettigheter (både Oslo I og II). Heller ikke i fredsavtalene med Jordan og Egypt har dette vært et tema.
Kravet om en palestinsk anerkjennelse av Israel som en jødisk stat, som et innledende krav, «er derfor ikke mindre kunstig og forledende», mener han.
– Israel trenger ikke palestinernes godkjennelse av sin jødiskhet. Den stadige repetisjonen av kravet er heller et tegn på svakhet når gjelder selvtilliten, fortsetter Baker.
Nå oppfordrer han begge parter å droppe illusjoner og manipulasjoner, og forholde seg til praktiske realiteter.
Kilde: Alan Bakers artikkel «Illusions and manipulations» på jpost.com 14. september.
