Palestinernes planer etter september

Verden er trett og lei av den endeløse konflikten mellom Israel og palestinerne. Mange vil derfor føle seg tiltrukket av et forslag som tilsynelatende skal gjøre slutt på konflikten basert på grensene fra før 1967. Mange anser det som rettferdig. Man vil derfor i utgangspunktet være positive til palestinernes forslag.
ISRAEL ER UNDER ANGREP!

Det palestinske styret (PA) har lenge arbeidet med en plan om å gå til FN i september 2011. FN skal da anerkjenne en palestinsk stat med grensene fra før seksdagerskrigen i 1967 (grensene fra 1949), og med avtalte bytter av landområder med Israel.

Dersom dette hadde vært det hele, og skulle bli fulgt opp av seriøse forhandlinger for å avslutte konflikten for godt, ville det ha vært “en rimelig måte å handle på og noe som fortjente all mulig støtte”, skriver Inbari. Men det er dessverre mye som tyder på at PA vil bruke en anerkjennelse fra FN av grensene fra 1949 til å legitimere en opptrapping av konflikten og til å destabilisere hele Midtøsten.

Grenser
Abbas vil altså at FN skal anerkjenne Palestina med utgangspunkt i grensene fra 1949. Men han vil ikke framforhandle og deretter selv erklære en stat med denne grensen. For det neste målet er å forminske Israel til FNs delingsplan fra 1947, som er en god del mindre. Derfor er det viktig for palestinerne å ikke formelt anerkjenne grensen fra før 1967 som et grunnlag, selv om man gir verden inntrykk av det nå i første omgang. I siste omgang skal hele Israel bort.

Delingsplanen 1947
I resolusjon 181 fra november 1947 gikk FN inn for å dele Palestina (landet mellom Jordan-elva og Middelhavet) i en jødisk og en arabisk stat. Ifølge delingsplanen skulle Israel være mindre enn det ble i løpet av krigene i 1948-49.

[At jødene etter hvert fikk mer enn det FN i første omgang satte av til dem, er meget rimelig. En av grunnene er at FN satte grensene i 1947 uten å vite at nesten alle jøder siden skulle flykte fra de arabiske landene, de fleste til Israel.]

Abbas går foreløpig ikke åpent inn for grensene fra 1947. Men i en artikkel i New York Times nylig gir han en slags bakgrunn for det. Han hevdet at Israel fikk sin del, og gikk så til angrep og jaget ut palestinerne. Israels versjon er at palestinerne og araberne avviste FNs delingsplan, angrep Israel – og palestinerne flyktet som et resultat av krigen araberne selv hadde startet.

Den palestinske statsministeren Salam Fayyad mener at palestinerne ikke trenger å erklære en stat. For deres daværende leder Yasser Arafat erklærte en slik stat i 1988 på grunnlag av FN-resolusjon 181. Da ligger grensene fra 1947 implisitt inne i erklæringen.

Den tredje intifadaen
Ulike palestinske grupper driver en stor aktivitet på internett. Det legges opp til at like før eller etter september skal det starte en ny “intifada”, en ny oppstand mot Israel.

I motsetning til tidligere skal denne ikke være voldelig, men en “intifada med fredelige metoder”. Man skal ta i bruk metodene fra oppstanden som har vært i ulike arabiske land. Men det endelige målet er å fjerne Israel.
De fleste av dem som arbeider for denne intifadaen, er Hamas-aktivister. Det er ikke noe nytt at de arbeider for ulike typer intifadaer. Det som er nytt, er at Fatah ikke lenger kommer med motargumenter. Fatah er taus i denne saken. Og Fatah har lenke til siden for den tredje intifadaen på Facebook. Det blir i praksis en støtte, mener Inbari. Inntrykket er at det er enighet, konsensus, om dette.

Israels eksistens
En framtredende person på Facebook er Ahmad Abu Ruteima. Han er Hamas-aktivist fra Gaza. Han beskriver den kommende intifadaen slik: “Kampen gjelder selve Israels eksistens og ikke grensene fra 1967. Forsvarsministeren, Ehud Barak, har bekreftet at [den israelske] hæren ikke klarer å konfrontere en tilstrømning av mennesker fra alle retninger.” Det er en av de kampmetodene det arbeides med: Titusener av “palestinske flyktninger” kommer samtidig langs mest mulig av Israels grense og gjør krav på å få komme inn i “sitt” land. Med andre ord: Man ordner “rett til å vende tilbake” på en praktisk måte og avskaffer Israel ved å lage arabisk flertall der. Det finnes en rekke uttalelser om dette, også fra folk i Fatah.

Abbas har rost disse “nakba-marsjene” og snakket om at palestinernes rett [til å vende tilbake til selve Israel] er “sterkere enn tiden som er gått”. Faruq Qaddumi, som er Abbas’ fremste rival innenfor Fatah, har fastslått at “retten til å vende tilbake er mange ganger viktigere enn en palestinsk stat”. Og Abbas motsier ikke noe av dette.

Målet er altså ikke en palestinsk og en jødisk stat langs grensene fra 1949, med eller uten modifikasjoner. Målet er en arabisk stat på begge sider av denne grensen. Derfor nekter Fatah meget bestemt å godta “to stater for to folk”. Det skal ikke være noe for jødene.

Avviste tilbud
Ifølge ei bok som nylig er utkommet i Israel, forteller den tidligere israelske utenriksministeren Shlomo Ben-Ami at Israel tilbød palestinerne å ta 200.000 palestinske flyktninger tilbake, det var også snakk om 400.000. Palestinerne avviste tilbudet.

En forklaring på det er at det ikke er noe mål i seg selv for palestinerne at folk vender tilbake. Men de vil få Israel tilbake til grensen fra 1947 ved hjelp av “rett til å vende tilbake”.

Ny konflikt
Dersom de andre planene ikke fører fram, har palestinerne et kort i bakhanda: Abbas vil trekke seg, det vil ikke bli holdt valg, men det palestinske styret (PA) vil oppløse seg selv. Og så vil palestinerne vende tilbake til “kampen”.

Et annet mulig alternativ er at det blir valg. I så fall blir antakelig noen fra den yngre generasjonen valgt. De ventes å ville oppheve Oslo-avtalene og lede det palestinske folket tilbake til “kampen”.

Hvis FN anerkjenner grensen fra 1949, vil ikke det være begynnelsen på et historisk kompromiss, en avtale som gjør slutt på konflikten. Det vil trolig heller være startsignalet til en kampanje for å redusere Israel til grensen fra FNs delingsplan i 1947. Og så starter bråket på nytt.

Ingen befolkningsutveksling
Israel ønsker å bytte de rent arabiske områdene av Israel (“Den arabiske trekanten”) med jødiske områder på Vestbredden. Men det nekter palestinerne blankt. De ønsker å beholde en arabisk befolkning i Israel for i neste omgang å bruke det for å forskyve Israels grenser tilbake til 1947-grensen og enda mer.

Samtidig har Abbas gjort det klart at ikke en eneste jøde eller israeler vil få bli boende i den palestinske staten. Israel kaller det rasisme. Men verden synes tydeligvis at det er helt i orden så lenge det bare er jøder som er utestengt.

“Lawfare”
På engelsk heter krigføring warfare. Man har laget et ord som rimer, lawfare. Det betyr krigføring ved å bruke lover og domstoler. Mot Israel kjempes lawfare på en måte som man ikke bruker mot noen andre stater.
Palestinerne planlegger å framføre klager og krav mot Israel i FN, organer for menneskerettigheter og internasjonale domstoler. Grupper skriver opp alle typer “skader” man skal søke erstatning for: direkte skader utført av soldater eller bosettere, kontrollposter, “muren” og så videre.

Man vil reise sak mot et stort antall soldater, offiserer og politikere, og framstille vanlige militære trefninger som “krigsforbrytelser” m. m.
Hvis Palestina er anerkjent som stat, kan det få plass i internasjonale tribunaler og domstoler. Da er det mye lettere å reise sak mot Israel. Nå er man avhengig av at andre reiser saken, og hittil har arabiske land nektet å gjøre det. (Det kan forandre seg nå etter revolusjonene i flere land.) Men dersom man er “en stat under okkupasjon”, er det mye som er lettere å få det til på dette feltet
Et annet punkt er å utvide boikotten mot Israel fra å gjelde bare produkter laget i Vestbredden og til å gjelde selve Israel også.

Indre strid i Israel
Ellers er det et mål å skape og forsterke interne konflikter i Israel. Dersom Israel skal trekke seg tilbake fra områder, vil det bli sterke interne konflikter. Det vil være strid om hvor langt Israel skal gå i innrømmelser. Håpet er at slike ting skal føre til ødeleggende konflikter, helst borgerkrig, i Israel.

Fortsatt konflikt
Uansett: Det er mange ulike scenarioer og mange ulike ideer om veien framover, også blant palestinerne. Men en ting ser ut til å være felles for de ulike palestinske gruppene: De ser ikke på det som nå er de offisielle kravene som en varig løsning. Dersom det skulle bli en slags avtale langs de linjene som nå er oppe, vil det bare bli et utgangspunkt for stadig nye krav og stadig nye konflikter.

Lite tyder på at MIFF vil bli overflødig i overskuelig framtid, dessverre.

 

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Ingen artikler å vise